Etter dagens pressekonferanse ved helseminister Bent Høie er det klart at kirker i Oslo stenges for all virksomhet utenom begravelse. Det betyr at det ikke blir overført gudstjeneste fra Centralkirken i morgen, og heller ikke neste søndag. Helgens preken følger her:
Jesus gjør seende
Johannes 9,1-7 og 35b-38
Bibelen gir oss fire evangeliefortellinger om Jesu liv. Etter tre evangelier som er ganske like i sin struktur, og med mye sammenfallende stoff, bryter det fjerde dette mønsteret. Det er antageligvis den eneste av Jesu disipler som døde en naturlig død, som i svært høy alder gir sin beretning om tiden med Jesus.
Johannes går fram på en annen måte enn de andre evangelistene. Han plukker ut kun syv av Jesu undere, og disse syr han inn i sin beretning sammen med lengre avsnitt av undervisning. Han kaller disse undrene for tegn. Det betyr at han legger en dypere mening inn i dem alle sammen. Dette gjør han rede for mot slutten av evangeliet. Da skriver han til sine lesere: «Disse tegnene er skrevet ned for for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»
Denne bakgrunn er verdt å ha med når vi leser Johannes-evangeliet. Det hjelper oss i forståelsen og anvendelsen av tekstene når de skal si oss noe. Tegnene Jesus gjør har en iboende kraft i seg som gjør at de lever som fortellinger til forvandling selv etter to tusen år. De går ikke ut på dato, like lite som det er mulig at Jesus kan gjøre det.
Dermed har Johannes gitt oss syv tegn å grunne på og finne mening i: Bryllupet i Kana der vann ble til vin, helbredelsen av embetsmannens sønn i Kapernaum, den lamme som ble frisk ved Betesda-dammen, fem tusen som ble mettet i ørkenen, Jesus som kom gående på vannet midt i stormen, den blindfødte som fikk synet og til slutt Lasarus som ble kalt ut av graven.
Og vår fortelling er altså den blindfødte som ble seende. Det å kunne se er for Johannes nært forbundet med å tro. Jesu møte med den blindfødte, som nå ser, ender i en bekjennelse av tro. «Tror du på Menneskesønnen?» spør Jesus. Og på spørsmålet om hvem det er, svarer Jesus: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» Da er mannens vakre og liketille respons: «Jeg tror, Herre.»
Nå er vi ved siktepunktet for Johannes med alt han skriver. At det skapes tro på Jesus, som Menneskesønnen og Guds Sønn. Dette grunnlaget legger han allerede i sin lange innledning til evangeliet. Her skriver han at han hadde vært med og sett Jesu herlighet, en herlighet med opphav i Gud, Far og åpenbart i han som tok bolig blant oss og ble en av oss.
I dramaturgien hos Johannes blir Jesu oppstandelse fra de døde det åttende og endelige tegnet som viser hvem Jesus er. Han skriver hvordan Peter og han selv kommer til den tomme graven, ser inn i den og tror.
Men enda da var det ikke alle som så og kunne tro. Disippelen Tomas er en av dem. Med ømhet og kjærlighet for sin venn og følgeskamerat, gir Johannes oss den beretningen som på mange måter kan sies å være et klimaks i hans evangelium. Når Tomas endelig møter den oppstandne Kristus, trenger han ikke flere tegn. I samme øyeblikk er han seende og kan utbryte: «Min Herre og min Gud!»
Da skjedde underet for Tomas. Det som var så vanskelig for tanken og som han så langt ikke hadde fått på plass, skjedde i et øyeblikk ved en åpenbaring av den oppstandne. Det var ikke lenger noe han skulle prestere og få til. Han kunne bare stå der like foran Jesus og kjenne at synet og troen ble gitt ham som ren og skjær gave.
Johannes henger ikke ut Tomas som den umulige tviler og skeptiker. Tvert imot er det varmen i beskrivelsen vi merker. Tomas er den som så tydelig får avlegge den bekjennelse Johannes ønsker skal komme ut av det han skriver. At Jesus er gitt oss for å være vår Herre og vår Gud.
Den blindfødte ble møtt med mange spørsmål etter at han hadde blitt seende. Folk ville vite hvordan det hadde skjedd. Det kan han ikke gi noe svar på. Hans enkle vitnesbyrd er at han hadde vært blind, men nå kunne han se.
Slik er det med det Jesus gjør i våre liv. Det er ikke gitt oss å forklare hva som skjer. Men vi kan registrere det. Det er noe som skjer oss utenfor vår kontroll. Derfor vil det som har med tro å gjøre alltid være en gave. Det er noe som gis oss og som vi får nåde til å ta imot.
Den blindfødtes historie hadde i seg spørsmål om skyld og straff. Jesus bryter med denne tankegangen ved å overse dette perspektivet fullstendig. Han utviser en nåde som ikke skiller mellom mennesker og stiller noen utenfor Guds rekkevidde. Den blindfødte fikk se Jesu herlighet i all sin nåde og sannhet. Han fikk se og tro, og alt var Guds gave. Han fikk være mottageren av en nåde som forvandlet hans liv og åpnet helt nye dører for ham. Han er et bilde på oss alle og hva Jesus ønsker for oss og vil gi oss – synet, troen, livet.