Dette er prekenen Ola Westad holdt søndag 9. mai, ut fra bibelteksten i Matteus 7,7-12.
Be, og fortsett med det
Matteus 7,7-12
Det er løfterike ord vi har fra Jesus i dette bibelavsnittet. Han oppfordrer til en søken som vil gi resultat. Det nytter å be. Ingen leter forgjeves. Døren du banker på vil bli åpnet for deg.
Helt umiddelbart er det som om ordene blir for store. For om vi går til vår egen erfaring av bønnesvar virker disse løftene i overkant. Det er vel knapt noen av oss som synes at alt vi har bedt om ble slik vi ønsket. Da kan løfter som disse heller bli forstyrrende for oss. For det er ikke langt til tanken om at vi ikke har bedt nok, godt nok eller hatt tilstrekkelig tro for at det skulle skje.
Nederlagsfølelse og en påfølgende unnselighet knyttet til bønn er ikke uvanlig. Jeg antar at vi alle har smakt på noe av dette i varierende grad og form. Mens Jesus altså henvender seg til oss alminnelige med ualminnelige løfter og tiltro til at de skal oppfylles.
Jeg tror det er viktig å forstå sammenhengen i det Jesus sier. Det er løsrevet og enkeltvis at ordene gir oss erfaringsproblemer. Men nå har ikke Jesus bare sagt: Be, og du skal få. Han gir dette løftet i en kontekst som vi må ta hensyn til for å være tro mot det som sies. Slik er det med all bibellesning. Det vi leser må forstås i sin helhet for at bildet skal bli riktig.
Den første skjelningen som blir viktig i dette avsnittet er hvor Jesus legger trykket. Det legges vekt på å be, lete og banke på. Det sies på en slik måte at vi oppfatter at det er noe vi skal gjøre vedvarende. Vi skal fortsette med det. Rett og slett holde ut. Selv om vi aller helst skulle sett at noe synlig og påtagelig skjedde straks.
Det er litt sånn som tiden vi er i. Vi har holdt ut lenge og vært tålmodige i påvente av en etterlengtet endring. Men om vi aldri så mye vil, kan vi ikke late som virkeligheten rundt oss ikke finnes. Vi må bare vente litt til og håpe åpningen ikke ligger alt for langt der framme.
All bønn har et aspekt av håp og utholdenhet i seg. Derfor dette stadig pågående knyttet til det å søke. Men selv om Jesus understreker dette vedvarende er det ikke dette han holder fram som det avgjørende.
Menneskets søken er ikke basert på egen styrke og standhaftighet. Det ville vært et evanglium for viljesterke og pliktoppfyllende. Og det er dessuten to kamper som har knuget mange nok, for i lengden er både vilje og plikt vanskelig å tilfredsstille helt og fullt.
Når Jesus ber oss holde ut i vår søken, er det med fokus på Gud som vi ber til. Det er den gode Gud som gir sine gode gaver, og det er denne kjensgjerning han vil at all vår søken skal bygge på. Det er et evangelium for alle som baler med livet på en eller annen måte. Det er noe annet enn å skulle dra seg selv opp etter håret. Vi legger i stedet vårt liv i Guds gode hender og lar ham bære oss så kaoskreftene ikke drar oss under.
Ingen av oss er uberørte av de mørke kreftene som også er en del av livet. Vi merker dem, og vi kjemper mot dem. Men ingen av oss gjør det alene. Den gode Gud er på vår side. Og det er i tillit til dette at Jesus så innstendig oppfordrer oss om å be, lete og banke på. For ingenting av dette skjer ut i tomme luften. Det skjer innfor den gode Guds ansikt, han som omgir oss på alle kanter og er nærmere oss enn vi kan fatte.
Den andre viktige skjelningen i det Jesus sier, er den siste setningen i avsnittet. Den gylne regel, som den kalles, vil for mange være et sammendrag av Bergprekenen som teksten vår befinner seg i. Tenk om dette var leveregelen som gjaldt i verden: at vi er mot andre slik vi vil at de skal være mot oss.
Og det er jo faktisk det Jesus legger opp til. All vår søken ender i dette siktemålet. Vi ber ikke først og fremst for å oppnå noe som tilfredsstiller oss selv. Vi gjør det fordi vi søker Guds godhet så den kan ta tak i oss og forvandle oss.
Dette siktemålet som Jesus selv peker på, er grunnleggende for menneskelig samkvem til alle tider. Vi blir lett fokusert på å ha rett og forfekte dette overfor andre som tenker annerledes. Mens Jesus legger større betydning i å gjøre rett, uavhengig av hva andre mener og tror.
Denne forståelsen må aldri gli ut av vår søken. Den kan
aldri bli selvgod og selvsentrert. Vår bønn og vår leting må alltid være
forankret i det Jesus sa og gjorde.
For et par søndager siden poengterte teksten at vi skulle elske slik Jesus
elsket, ut fra kjærlighetsbudet om at vi skal elske hverandre slik han har
elsket oss. I dag har han gjentatt dette med litt andre ord og koblet det til
vår søken. Og dette sier han, har hele tiden vært kjernen i det troen har
oppmuntret til – for dette er loven og
profetene.