Dette er prekenen Ola Westad holdt i Centralkirken 11. april, 2. søndag etter påske.
Den gode samtalen
Johannes 21,15-19
Bibelen refererer til noen vakre samtaler noen få utvalgte fikk med den oppstandne Kristus. Det starter ved graven og den nydelige samtalen mellom Jesus og Maria Magdalena. Innledningsvis er Maria så sløret av sine tårer at hun ikke gjenkjenner den som hennes sjel elsker. Men så hører hun tiltalen som bare hører én til, og i samme øyeblikk omgis hun av oppstandelsens lys.
På kvelden samme dag gjengis en lengre dialog Jesus har med to av sine venner som er på vei til Emmaus. Her er det bare en av dem som navngis, Kleopas. Men beretningen er en gripende beskrivelse av hjerter som berøres og øyne som åpnes til gjenkjennelse og glede.
Noen dager senere er det Tomas vi møter i samtale med Jesus. Disippelen som vi kjenner som tvileren, står ansikt til ansikt med han som han hadde satset alt på, for så å bli kastet inn i en tvil han ikke kunne fri seg fra ved hans død. Men i gjensynet med Jesus er det som all tvil feies til side, og Tomas får avgi den bekjennelse som senere har levd blant Jesu venner: «Min Herre og min Gud!»
Nå har det gått en tid siden påske. Den som hadde startet med slik glede og sitrende forventning, for så å gå over i det mørkeste mørke, inntil oppstandelsens morgenlys splittet mørket igjen og tente nytt håp og ny begeistring.
Men det var ennå en skjør glede. Det skulle så lite til for å bli ført inn i tvilens usikkerhet. Det var ennå ubearbeidet materiale å hanskes med. Ikke minst var det slik for Peter. Og i sitt villrede tar han et initiativ som kan virke både uskyldig og plausibelt. En fisketur vil gjøre susen nå.
Men den kan også ses som en flukt fra det uutholdelige og fortrenging av det som rev og slet innvendig. I alle tilfeller er det som selv fiskelykken har forlatt dem og bare forsterker sinnstilstanden de allerede befinner seg i.
Da skjer det forvandlende møtet. Jesus kommer. Utrolig nok snur fiskelykken ved bare å kaste ut noten på andre siden av båten. Fordi Jesus ba dem om å gjøre det. I deres erindering er det som et deja vu. Dette har de opplevd før. Og det har de. Det er en kallsopplevelse som gjenskapes og fornyes.
Og da er det tid for den nødvendige samtalen med Peter. Så langt har Peter gått og båret på det såret som han ikke hadde greid å lappe på. Nå har tiden kommet for å forbinde og lege den indre fortvilelsen. Den gode samtalen innledes.
Skjønt god og god. Den oppleves ikke slik i første omgang. Det er heller som det røres rundt i det åpnet såret og smerten blir enda sterkere. Men Jesus vet hva han gjør. Han er ikke den store lege for ingenting.
Konfronteringen Jesus gjør overfor Peter kan virke tøff. Men den skjer i kjærlighet og med et sikte om frigjøring. Det handler ikke om å trykke Peter enda lengre ned og blottstille ham overfor de andre. Jesus tar tak i det store nederlaget som herjet i Peters indre for å reise Peter opp igjen til den han hadde kalt ham til å være.
Det var ikke Jesus som fant på dette om Peter elsket mer enn de andre. Det var Peter selv som hadde stilt seg selv i en egen posisjon noen uker tidligere. «Om så alle vender seg bort fra deg – jeg gjør det ikke!»
Så viste det seg at Peter ikke var så unik som han trodde. Han sviktet når det røynet på, slik alle de andre gjorde. Tre ganger hadde han benektet kjennskapet til Jesus, og siden hadde denne fornektelsen vært som et åpent sår i ham.
Den tøffe, men gode samtalen Jesus har med Peter, er en indre frigjøring og helbredelse. Det som kan virke som å trykke Peter ned i hans elendighet, er i virkeligheten det som løfter ham opp fra elendigheten. Tre ganger får Peter bekreftet sin kjærlighet til Jesus. Til oppveielse av de tre ganger han fornektet ham.
Peter hadde aldri sluttet å være glad i Jesus. Helt fra han ble kjent med ham og begynte å gå sammen med ham, hadde Jesus vært alt for ham. Det var han også de fatale morgentimene da motet hadde sviktet ham. Det var derfor det smertet så sterkt. Han hadde sveket sin beste venn.
Men nå viser Jesu samtale med Peter hvorfor han kom. Han kom for å ta seg av de som trenger en lege. Han hadde før sagt at de friske trenger ikke lege. En stund prøvde Peter også å være selvgående og enestående. Fallet fra det punktet var smertefullt. Nå fikk han kjenne på kroppen den gave Jesus tilbyr enhver. Tilgivelse, oppreisning og helbredelse.
Og fra det punktet innlemmes han i Jesu tjeneste. Heretter skal han selv få gjøre som Den gode gjeter gjorde: beskytte, forbinde og gi mat til sauene hans; de gjeteren ga livet sitt for.