Dette var temaet for prekenen av Ola Westad søndag 7. mars, i den strømmede gudstjenesten fra Centralkirken 3. søndag i fastetiden. Den gjengis under her.
Den vanskelige troen
Markus 9,14-29
Jeg funderte en stund på innfallsvinkelen til denne teksten. Så kom Vårt Land med et gammelt intervju med Erik Bye, som rundet 75 år. Den gamle kjempen ga meg den inngangen jeg trengte. «Jeg sliter med kristentroen, som er så vanskelig å fatte», sa han som blant annet har gitt oss den vakre sangen «Herrens klinkekule».
Jeg synes ikke det er så lett å fatte selv. Og lettere har det ikke blitt med årene. Nå har jeg over førti års tjeneste som prest i kirken. Men alle disse årenes arbeid med tekstene og troen har ikke gjort meg mer sikker. Heller tvert imot. Noe av det som en gang syntes så klart er ikke lenger like klart. Jeg er ikke lenger så sikker på alt jeg en gang mente jeg hadde oversikt over.
Livet og historien, med de erfaringer og den kunnskap det har gitt meg, har gjort meg mer og mer ydmyk overfor både forståelsen av de bibelske tekster og troen som springer ut fra dem.
Hellige tekster har fulgt oss opp gjennom historien. De har vært veivisere og inspirasjonskilder til trøst og utvikling. De har gitt mennesket livsmot og pågangsmot. De har gitt den nødvendige næring til at liv har blitt endret og fornyet og bidratt til retning og mening til livet.
Men deres frigjørende kraft har ikke alltid fått utfolde seg. De har også blitt brukt til å holde mennesker nede i frykt og tvang. De har blitt mer konserverende og kontrollerende enn livgivende og forvandlende.
Grenseoppgangen mellom den gode og mindre gode bruk av de hellige tekster blir vi aldri ferdig med. Tekstene er til å jobbe med. Vi skal prøve å forstå sannheten og visdommen de formidler. Men spørsmålet er om de er ment å gi oss hele svaret. Jeg greier ikke å være så sikker på det lenger.
Slik sett har spørsmålene blitt flere og svarene færre for min del. Dette er ikke uten videre enkelt. Og slettes ikke for en som har som en viktig del av sin tjeneste å formidle de hellige teksters innhold.
Det har blitt klarere og klarere for meg at det er et viktig skille mellom tro i betydningen trossystem og tro som tillit. Vi har ikke så gode norske ord for dette. På engelsk er det lettere. Der skilles det mellom belief og faith. Belief er de oppfatninger troen gir oss. Faith er den tillit og hvile troen gir oss.
Belief har blitt sterkt nedtonet i min erfaring. Folk tror på så mye rart. Både innen en kristen trosramme og utenfor. Det er ikke på dette området jeg ønsker å legge vekten i min trosformidling. Tyngdepunket ønsker jeg skal være på den tro som ikke nødvendigvis gir alle svarene men som hjelper et menneske å falle til ro.
Og da er det tid for å bringe dagens tekst inn i bildet. Med datidens språk og virkelighetsforståelse tas vi inn i menneskers møte med den vanskelige troen. Den utspiller seg i det skjæringspunktet vi alle befinner oss i. Spenningen mellom det åpenbarte og det tildekkede. Spenningen mellom lys og mørke. Spenningen mellom begeistring og fortvilelse. Spenningen mellom makt og avmakt. Spenningen mellom tro og tvil.
Det er dette som er livet. Alle disse dilemmaene. Alle paradoksene. De delene av livet som løfter oss. De delene som knuger oss ned. Dette er vårt sted.
Men vi lever ikke alene i denne virkeligheten. Midt i flokken befinner Jesus seg. Han som kom sendt fra Gud for å tydeliggjøre at Gud er midt i blant oss. Det er et nærvær i våre liv som gjør det mulig å leve i det skjæringspunktet vi befinner oss i til enhver tid.
Jesus skaper tro rundt seg. Ikke først og fremst en tro som forklarer, men en tro som inngir tillit til et nærvær som bærer vårt liv.
Tro på meg, sier han. Ja, hvem ellers skulle vi tro på. Ikke oss selv hvertfall. Heller ikke andre. Det kan føre helt galt av sted. Nei, gi meg Jesus. Og den bønnen er jo allerede hørt ved at han ga seg selv til meg lenge før jeg tenkte å be om det.
Jesus er for meg troens hvile. Jeg faller til ro hos ham. Jeg faller til ro i meg selv ved troen på at i mitt innerste rom der har han sitt sted.
Da er jeg forbundet med Gud på uransakelig vis. Og ikke bare jeg, men alle. Midt iblant oss står en som ikke alltid blir gjenkjent. Men han er der. Til håp. Til fred. Til mening. Til styrke for dagen slik den er.
Bibeltekstens nødrop er menneskehetens rop: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro.» Den bønnen blir hørt.