Dette er prekenen som Ola Westad hadde søndag 4. juli, den første gudstjenesten med folk tilstede siden november.
Du er Messias, den levende Guds Sønn
Matteus 16,13-20
I den fortellingen Matteus har gitt oss om Jesus, har vi med dagens tekst nådd et klimaks og et vendepunkt. Et høydepunkt fordi avsnittet er en tydeliggjøring av hvem Jesus er, og et vendepunkt fordi fokuset i etterkant dreier retningen mot Jerusalem og Jesu død og oppstandelse.
I dramaturgien hos Matteus er det et viktig poeng hvor Jesus velger å ta denne inngående samtalen med sine nærmeste venner. Han har tatt dem med helt i ytterkanten av Israel. Etter dagens kartgrenser er de i en enklave helt nord i Israel, omgitt av Libanon i vest og Syria i øst.
Her lå Cæsarea Filippi – keiserens by. Filippi ble lagt til for at byen også skulle forbindes med Filip, landshøvdingen i det nordlige Israel. Det var Filips far, Herodes den store, som hadde bygd et tempel i byen for å markere keiserens guddommelighet – et stort og mektig tempel i hvit marmor. Det var dette Filip videreutviklet ved å endre byens navn fra Panias til Cæsarea Filippi. Så fikk han løftet fram keiseren og samtidig kastet litt glans over seg selv også.
Det er ikke uten grunn at et tempel for keiseren ble bygd akkurat i dette området. Vel er vi i ytterkanten av Israel, men ellers er stedet sentralt nok. Det fantes mange Baal-templer her, den gamle gudekultusen som isarelittene møtte da de inntok Kanaan. Det var 450 Baal-prester den enslige profeten Elia hadde stått overfor da de ble enige om at den guddommen som svarte med ild på offeret var den sanne Gud. Her i Israels yttergrenser florerte ennå Baalkultusen. Men ikke bare den. I den greske mytologien var Pans fødested en grotte i fjellet like ved Cæsarea Filippi. Pan var naturens gud i det greske religiøse universet.
I dette religiøse senter og mangfold er det at Jesus velger å framprovosere den bekjennelse som den kristne kirke er bygd på. En bekjennelse som skulle koste tusenvis av hans etterfølgere livet ved at de holdt seg til en Herre større enn keiseren.
Jesus begynner litt forsiktig, nesten som han går litt rundt grøten. Det er noe ufarlig i spørsmålet om hva andre sier om han. Det er ikke svaret på det han egentlig er ute etter. Men det innleder en sentrering på hans egen person og hans nærmeste venners oppfattelse av ham.
Andres oppfatning av Jesus er likevel interessant. For det er åpenbart at Jesus nøt stor aktelse blant folk. Det er det som understrekes når han forbindes med døperen Johannes, profeten Elia og profeten Jeremia. De ble alle ansett som forløpere for den kommende Messias. Når Jesus nevnes i samme åndedrag som slike størrelser i folkets historie, knyttes også han opp mot den Messiasforventningen som fantes i folket. Men fortsatt som et forstadium. Jesus inngikk i en rekke av lignende skikkelser.
Det var altså folks oppfatning av Jesus, og i denne omgang var det ikke dette som var avgjørende for Jesus. Det var mye mer avgjørende hva hans venner tenkte om han. For han var avhengig av at noen hadde sett mer enn det som knyttet ham til et forstadium til Messias.
Derfor kommer nå det brennende spørsmål som leder opp til et klimaks i beretningen om Jesus: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» Om vi trekker pusten et øyeblikk, er det som vi kan merke spenningen som henger i luften. Vi er nå utenfor all trivialitet og likegyldighet. Hele Jesu videre prosjekt avhenger av svaret på det han spør om.
Dispiplene må ha merket intensiteten i Jesu spørsmål. Nå handlet det ikke om hva alle andre mente. Noen ganger kan vi gjemme oss selv bak akkurat det. Vi forblir i ytterkanten av det vesentlige ved å la andre snakke for oss. Så slipper vi selv å ta stilling. Men nå stiller Jesus det avgjørende spørsmål som fra hans side sett handler om å briste eller bære.
Endelig våger en å ta ordet. Og selvfølgelig, det er nok en gang Peter. «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Og den som puster lettet ut, er Jesus. Yess, det holdt! Det har ikke vært forgjeves!
Og takken går til Far, for det er hans trofasthet som har holdt. Hele Jesu tjeneste og liv i verden skjedde i tillit til Gud, Far. Og nå hadde hans trofasthet vist seg i den bekjennelse Peter kom med. For det Peter sa hadde sin grunn i noe som ikke kom fra ham selv. Det var på grunnlag av Guds åpenbaring han var i stand til å avlegge den gode bekjennelse. Den som hele den fremtidige kirke hviler på.
I ordspillet om klippe og grunnvoll er Peter viktig. Men det er ikke han det avhenger av. Klippen, fjellet, er i Det gamle testamente et bilde på Gud. Det er han som er grunnvollen som står fast. Urokkelig og usvikelig, i all sin trofasthet.
Så åpenbarer Gud seg i verden med Jesus, som i sin død og oppstandelse legger en ny dimensjon til bildet av Gud som vår faste klippe og grunn for livet. Og når denne forståelse av en grunnvoll som bærer er lagt, blir også omtalen av Peter som klippe vesentlig. Han var den første som bekjente utsagnet som konstituerer Jesu Kristi kirke.
Og derfra skjer det som Petersbrev skriver om – at vi alle er levende steiner som føyes sammen, stein for stein, og blir til et tempel for den levende Gud. Mens det fundamentale i hele prosessen er Kristus, som bærer hele byggeprosjektet med sitt liv.
Denne avklaringen var det som skjedde i et gammelt religøst senter. Som for å si at det guddommelige består ikke i et mylder av menneskapte guder, som opptrer mer eller mindre lunefulle overfor menneskene, for ikke å si maktsyk som keiseren.
Den levende Gud har i Jesus gitt guddommen et ansikt av et helt annet kaliber. Det er nåde og sannhet som lyser ut av Jesus, og er det noe som skal prege hans etterfølgere i dag, er det akkurat nåde og sannhet.
Jesus sier noe om himmelrikets nøkler som kirken er overgitt. Det er nøkler som står i motsetning til «dødsrikets porter». Dødsrikets porter er det som fanger og lukker mennesker inne i ufrihet og tvang. Mens himmelrikets nøkler er i stand til å åpne det stengte og innelukkede for å slippe mennesker fri.
I vår kristne ramme er dette en frihet som er forbundet med den etterlengtede bekjennelse av Jesus som den gudesendte forløser og livgiver. Og at den hviler på åpenbaring løsriver den fra vår egen anstrengelse og understreker bare den nåde som den levende Gud er fylt av.
Da er det i grunnen bare én respons som blir naturlig etter å ha dvelt ved det som skjedde en gang i Cæsarea Filippi, og det er å ta del i den gode bekjennelse og la den ledsages av takknemlighet til han som skaper den.