Dette er prekenen til Ola Westad på treenighetssøndag 30. mai i Centralkirken:
En overstrømmende glede
Lukas 10,21-24
Det er noe symptomatisk i at når Jesus blir fylt av en overstrømmende glede, så skjer det ved Den hellige ånd. Bibelen understreker flere steder at glede er et av kjennetegnene på Den hellige ånd, og her ser vi det synliggjort også i Jesu liv. I et øyeblikk, nærmest uforvarende, gripes han av en glede som strømmer fram fra hans aller innerste.
Hva er det som utløser dette sterke utbruddet av glede? Foranledningen er at syttito av hans venner kommer tilbake med gode tilbakemeldinger etter endt oppdrag han hadde gitt dem. De hadde fått fullmakt til å gå rundt i byer og landsbyer og gjøre det samme de hadde sett ham gjøre. De skulle forkynne at Guds rike var nær og at det var tid for å vende seg til Gud med hele sitt liv. Derfor skulle de også utøve diakoni og be for de som hadde det vondt.
Nå hadde de kommet gledestrålende tilbake og kunne melde alt det gode de hadde fått være med på. Og det er dette som skaper den umiddelbare og dype glede hos Jesus. Han deler den glede hans venner er fylt med over alle positive opplevelser de kan fortelle om. Men den gleden som virkelig tar ham går på et enda dypere plan.
De syttito er glade for at de kan fortelle om en vellykket ekspedisjon. Slik vi alle fylles av takknemlighet når vi lykkes og ting går vår vei. Men livet er jo ikke alltid slik. Det består også av tider med følelse av nederlag. Perioder av kamp der ikke akkurat gleden er mest fremtredende. Om vår glede kun var basert på ytre omstendigheter og vår opplevelse av å lykkes, vil den ikke være slitesterk nok til å tåle livet. Den ville før eller senere svikte oss.
Det som i et øyeblikk blir så sterkt for Jesus, er gleden over noe som er så dypt rotfestet at det tåler livet i alle sine fasetter. Det er en glede bygd på relasjon. Og det er nå han utbryter i mysteriøse vendinger vi ellers finner lite av i de synoptiske evangeliene. Det han sier ligner mer på det Johannesevangeliet er fylt av.
«Ingen vet hvem Far er, unntatt Sønnen. Og ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Far.»
Det er den guddommelige relasjon Jesus snakker om. Og når dette skjer inspirert av Den hellige ånd, har vi alle de tre delene av den treenige Gud nevnt i dette lille avsnittet. Og nå begynner vi å ane hva som er den dype glede hos Jesus. Den handler om nærhet, fortrolighet og en ubrytelig kjærlighet.
Relasjonen i Gud er helt sentral i den kristne gudsforståelsen. Og vi har det fra Jesu selvforståelse. Selve begrepet treenighet finner vi ikke i Bibelen. Men måten Jesus snakker om seg selv og Far på og etter hvert koblet sammen med Den hellige ånd, er bakgrunnen for at vi snakker om én Gud men tre personer i guddommen.
Dermed blir relasjon helt grunnleggende i kristen tenkning. Og det er denne kjærlighetsrelasjonen mellom Sønnen og Far i Den hellige ånd som får det til å flyte over av glede hos Jesus. Det er et bånd av kjærlighet mellom Far og Sønn som manifesterer seg som Ånden, et kraftfelt mellom Far og Sønn, og vi kan ikke snakke om Gud uten å ha denne treenigheten i tankene.
Gleden hos Jesus dreier seg om at den innbyrdes relasjon i Gud deles med menneskene. Vi er invitert inn i noe som bare kan åpenbares for oss. Den tilsynelatende brodden mot kunnskap i det som Jesus sier, handler nok ikke om kunnskap i seg selv men om den selvtilstrekkelighet som menneskelig overmot kan føre til.
For det er noe altomfattende i uttrykket «umyndige små». Ingen blir holdt utenfor. Med tanke på det gudsriket vi nå snakker om, gjøres det ingen forskjell. Det er da også Det nye testamente ganske tydelig på. Det er ikke forbeholdt en elite av noe slag. Invitasjonen er allmenn, og det poengteres at mottagelsen skjer på grunnlag av åpenbaring. Det er noe som gis og bare kan tas imot. Nåde er betegnelsen for dette.
Så skal vi ikke slutte å glede oss over det som gir grunn til glede. Men vi får også gråte over det som er til å gråte av. Det er en tid for glede, og det er en tid for sorg.
Slik var det også for Jesus som menneske i verden. Men dypere enn alt det som er omskiftelig er det Jesus viste i sitt eget liv og jubler over å inkludere oss i. At vi er tatt inn i en kjærlighetsrelasjon til Gud som ingen ytre omstendigheter kan rokke ved. Det gir grunnlag for å leve våre liv med mot og håp, også når det butter.
Gleden det skaper ligger utenfor vår kontroll. Den kan plutselig ta tak i oss, slik teksten vår viser den gjorde med Jesus. Men den ligger dypt forankret i oss hele tiden, og bare tanken på den gir grunn til ydmykhet og takknemliget.