Preken første søndag i advent, ved Ola Westad.
Lukas 4,16-22a
På vei inn i advent er vi nok en gang preget av sterke restriksjoner på sosial aktivitet. Etter en høst som nesten begynte å oppleves tilnærmet normal, ble vi satt tilbake til vårens strenge koronaregime.
Når vi da leser i bibelteksten at Jesus gikk til synagogen slik han pleide på sabbaten, slår det oss hvor annerledes det blir når vi ikke kan gjøre som vi vil. For mange har en rytme for livet der også kirken har en viktig plass. Hyppigheten varierer, men mange er innom i en noenlunde jevn rytme. På gudstjenester, formiddagstreff, grupper av ulike slag, og det oppleves som et savn når alt dette blir borte.
Det er et nytt kirkeår som innledes på søndag. Det skjer uten kirkegang og den fest det er å møtes første søndag i advent. Da skulle vi vært sammen og delt de flotte adventtekstene, synge de tradisjonsrike adventssalmene og begynne innbæringen av alle figurene som gjennom advent skal finne sin plass i den fine julekrybben vår.
Men alle begrensningene vi lever med i øyeblikket stanser tross alt ikke tiden. Årsrytmen går sin gang, og da får vi likevel i annerledesheten glede oss over adventsbudskapet og alt det bærer bud om.
For advent er gledens tid. Den kommer med håp til alle som sukker av ulike årsaker. Og koronaåret har gitt grunn til noen og hver å kjenne at det kan røyne på. Manglende nærkontakt og sterke begrensninger på normal livsutfoldelse er tøft å leve med i lengden, og noen lider under det. Men adventbudskapet lar seg ikke påvirke. Advent trosser alt og vil fortsatt være gledens herold.
Det er et eldgammelt budskap. Lenge før det var noen kirke levde håpet blant lengtende mennesker. I Bibelen vår er det særlig profeten Jesaia som målbærer det som skal komme. Fra kapittel førti og utover strømmer de løfterike ordene mot oss og tenner gnister av håp. Vi leser så vi tror det. Vi er ikke glemt. Vi er ikke alene med vårt strev. Vi har en Gud som ser og vet og som lar trøsten synke ned i hjertene – den som venter på Herren, venter ikke forgjeves.
Når så den bebudede tid inntrer, er det nettopp Jesaiaboken som hentes fram. Den gudesendte finner ordene som ble skrevet om lag sju hundre år tidligere og gjør dem til sine: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.»
Det oppfylles nå, sier han. Det er nådens tid som inntrer. Ikke slik å forstå at det ikke fantes nåde før den tid, men det skjer noe helt spesielt med han som kommer. Den nye tiden er gudsrikets tid. Gud kommer til oss gjennom Sønnen og blir en nærværende frelse for alle de som sukker og lengter. Det er de som omtales som fattige, fanger, blinde og undertrykte.
Umiddelbart er dette kanskje ikke beskrivelser som vi kjenner oss selv igjen i. Men når vi forstår dem som bilder på de vilkår vi lever under, blir det lettere å skjønne at begrepene omfatter oss alle. Det handler om vår egen fattigdom med tanke på å dekke våre dypeste behov, om alt som holder oss fast i et grep vi ikke kommer ut av, om det som ligger som et slør over vår forståelse.
For den som har smakt på noe av sin egen utilstrekkelighet og sin litenhet i møte med alle maktene, kommer advent som et håpefullt nådens år fra Herren. Det skal ropes ut så alle kan høre det. Det er nåde å få. Hjelpen er her.
Vi strever ikke alene med det plagsomme. Vi er ikke alene med det som gjør oss sørgmodige. Det er en som kan løsne det klamme grepet som holder oss nede. Det er en som kan åpne våre øyne så vi ser nåden som forvandler vårt liv.
I dag er skriftordet oppfylt mens dere hørte det, sa Jesus. Og dette er nådens tid. Det gjentar seg hele tiden. Mens vi hører. Mens vi leser. Mens vi står midt oppi alt som skjer med oss. Løftet oppfylles akkurat når vi trenger det. Hver tid og hver stund.
Det er dette som gjør evangeliet til de gode nyheter. Her er det på ingen måte snakk om «falske nyheter», som vi hører så mye om for tiden. Evangeliet er vedvarende gode nyheter. Som vi gjerne hører igjen og igjen. Det blir aldri gammelt nytt. De gode nyhetene er nye hver dag. Slik hver dag er ny, og slik vi akkurat i dag trenger å høre det som er godt for oss.
Derfor lever vi i gudsrikets tid hele tiden. Hvert år kan utropes til nådens år. Hver dag møter oss med ny nåde så vi kan møte livets oppturer og nedturer og vite at den gode Gud bevarer oss og leder oss. Adventstidens glede er budskapet om glede til livet. Han som kom, kommer hele tiden. Han er midt iblant oss med sin trøst og sin kraft. Så vi kan leve i nådens år.