Marianne Munz blir ny prest i Centralkirken. Nå offentliggjør Metodistkirkens biskop og tilsynsprester at hun er utnevnt til prest her fra 1. august 2021.
– Jeg gleder meg til å bli prest for alle generasjoner i min egen menighet. I løpet av studiet er jeg blitt stadig tryggere på at det er prest jeg skal være, og jeg har opplevd at menigheten har støttet meg i å studere teologi. Tilsettingen ser jeg som en stor tillitserklæring, sier Marianne til Centralt.
Hun ble speider i Oslo Central MS som sju-åring. Siden har Centralkirken vært en viktig del av livet hennes. I fem og et halvt år, parallelt med teologistudiene ved MF vitenskapelige høyskole, Menighetsfakultetet, har hun vært ansatt barne- og ungdomsarbeider i Centralkirken.
– Jeg har allerede gruet meg i halvannet år til å slutte i denne deltidsjobben. Arbeidet med barn og unge har gitt meg sterke opplevelser som bekrefter at jeg er på rett plass. Å få følge små mennesker fra de er født til de blir unge og voksne, har vært veldig meningsfylt og fint. Jeg tror nok de tar større plass i mitt liv enn jeg i deres liv, sier 27-åringen som understreker at hun er veldig innstilt på å være barne- og ungdomsarbeider fram til sommeren.
Frist 15. desember
Hun har frist 15. desember med å levere sin masteroppgave. Den handler om hvordan «vanlige kirkegjengere» tenker om Jesu korsfestelse og dens betydning i kristen tro og liv.
– Jeg blir sikkert ferdig 14. desember. Jeg er et skippertaksmenneske som jobber systematisk og godt under press.
Utover våren tar hun praktikum-delen av studiet, inklusive en fem ukers praksisperiode i Metodistkirken på Finnsnes.
Vil være medvandrer
– Hvorfor har du sagt ja til å bli prest i Centralkirken? – Fordi jeg ser for meg at det kan være noe jeg vil trives med. Å være prest betyr for meg å være en medvandrer sammen med menigheten, og forkynne evangeliet med ord og handlinger. På veien til prestetjenesten har det betydd mye å følge og bli så god venn med Maria (Pedersen-Mong), og se at man kan være ung og prest.
Tidlig i studiet ble Marianne utfordret av Maria til å være med i styret for NestenPresten-konferansen, som ble et viktig engasjement gjennom studiet. En langhelg hver høst møtes teologistudenter fra hele bredden av utdanningsinstitusjoner på Hermon høyfjellssenter for å bli inspirert til prestetjeneste og få åndelig, sosialt og faglig påfyll. Marianne har vært styremedlem i fem år, og styreleder for dette viktige møtepunktet de siste to årene. – Jeg har møtt utrolig mange prester, og jeg har fått impulser fra mange ulike kristne miljøer. Jeg har et bredt kristent nettverk, og vennegjengen min er veldig tverrkirkelig. Men alle vet at jeg er metodist og at jeg skulle bli metodistprest.
God preste-ballast
God praktisk ballast for prestetjenesten har Marianne fått gjennom menighetspraksis i Metodistkirken i Drammen og prestevikariater sommerstid i Den norske kirke i Ålesund og Molde. Der har hun blant annet hatt eneansvar for gudstjenester, sykehjemsandakter, dåp og begravelse. – Jeg har dessuten fått utrolig mange muligheter og utfordringer her i Centralkirken. Jeg er gitt ansvar og har fått tillit til å lede gudstjenester og tale. Nå føler jeg meg klar for å bli prest for alle generasjoner, sier Marianne.
Gode naboer
Hun vokste opp i en kristen familie, og hun har gjennom hele livet hatt en sterk kirketilhørighet, først i Nordstrand kirke, hvor familien hennes hører til, i barnekor, i konfirmasjonstiden og i ungdomsarbeid.
– Hvordan havnet du i Centralkirken?- Jeg har vokst opp på Nordstrand med familien Broback som nærmeste nabo, og de hadde barn som var på samme alder som de tre i vår familie. Det var disse naboene som gjorde at alle vi tre søsken ble med i speiderarbeidet i Centralkirken. Ja, mor ble også med – som småspeiderleder. Jeg trivdes og var med i ulike barne- og ungdomsaktiviteter i kirken i byen.
– Men du valgte å bli konfirmert i Nordstrand kirke? – Ja, jeg var med i begge menighetene. At jeg konfirmerte meg på Nordstrand skyldtes nok at jeg ikke hadde lyst til å skille meg ut i klassen på ungdomsskolen, og fordi ungdomsmiljøet i Nordstrand menighet var stort og spennende.
Miljøet i Nordstrand var viktig for min trosutvikling. Der ble jeg møtt av andre ungdommer og unge voksne som snakket åpent om tro, erfaringer med troen og refleksjoner rundt den. Der ble jeg utfordret til å selv tenke gjennom hvordan min tro var, hva jeg trodde på og hvorfor jeg trodde. Jeg hadde tatt et valg om å være kristen, og jeg sa ja da jeg ble utfordret til å holde andakt på ungdomssamlinger. Jeg har aldri identifisert meg som noe annet enn kristen – selv om det tidvis var litt flaut å være så mye i kirken.
Som 17-åring valgte Marianne å melde seg inn i Centralkirken. – Det var ikke noe dramatisk brudd med Den norske kirke. Men jeg opplevde en stadig sterkere tilknytning til fellesskapet i Centralkirken. Her fikk jeg utfordringer knyttet til lederskap, forkynnelse og organisering, og jeg opplevde at det jeg hadde å komme med ble satt pris på.
Liberia – et vendepunkt
Marianne sier at deltakelsen på Centralkirkens ungdomstur til vår vennskapsmenighet i Liberia, Garjay, i 2009 ble et vendepunkt for hennes opplevelse av kirkens relevans i verden og i menneskers liv.
Etter videregående begynte Marianne på Hald internasjonale senter i Mandal. Dette er en fagskole drevet av Det Norske Misjonsselskap, Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag og Strømmestiftelsen, med sterk vektlegging av tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. Seks måneders praksis i en annen kultur og et annet land var en del av skoleåret. I praksisperioden var Marianne i Kamerun, og året etter var hun ett-åring på en misjonsstasjon i samme land for Det Norske Misjonsselskap.- Det var sterkt å oppleve kirkens rolle i lokalsamfunnet og å se hvor viktig troen og det kristne fellesskapet var i menneskers liv.
Endret fremtidsplanene
– Du har tidligere fortalt at du egentlig tenkte å studere jus, for å kunne arbeide med menneskerettigheter. Hvorfor endret du fremtidsplanene? – Ja, jeg ville gjøre verden til et bedre sted – for flere. Men så opplevde jeg at jeg kunne jobbe med de samme tingene i kirken, med et annet grunnlag, teologien. Og jeg kom til at min styrke mer er relasjonsbygging enn saksdokumenter.
Så Marianne begynte på teologistudiet, for å lære mer om troen sin, om det kristne budskapet – om teologien. – Det ble tydeligere for meg at vi mennesker trenger mer enn mat, klær og rettshjelp – men også mening, tro og kunnskap. Og det kan teologien bidra til, sammen med gode fellesskap.
Det siste halvåret før teologistudiet var Marianne volontør for Metodistkirkens Misjonsselskap og United Methodist Church i Zimbabwe, og bodde på Metodistkirkens misjonsstasjon i Old Mutare. I årene som teologistudent har hun også hatt en pause et semester, for å ha et internship ved hovedkontoret til Church and Society of the United Methodist Church i Washington DC. Gjennom disse erfaringene har hun fått et innblikk i den globale kirken vår, som er både spennende og utfordrende.
Har ikke flydd på lenge
– Du har vært glad i å reise? – Ja, jeg trives godt i andre kulturer og vil gjerne bli kjent med nye mennesker. Jeg var nok en forsøksvis «verdensforbedrer» inntil jeg forsto hvor miljøødeleggende alle flygningene var. Jeg er opptatt av klima og miljø, og jeg kom til at det måtte bli mer samsvar mellom liv og lære. Så jeg har ikke flydd siden februar 2019. Men jeg utelukker ikke at jeg kommer til å fly igjen, når det blir mulig.
Marianne Munz trives med å ha mye å gjøre og full timeplan. – Det er blitt en vane å svare ja når jeg blir spurt om å være med som leirleder, om å holde andakt eller bli med i en komité.
På MF har hun vært med i Studentrådet. I Centralkirken er hun valgt til årskonferansedelegat på nasjonalt plan. På Årskonferansen er hun valgt til sentralkonferansedelegat på nord-europeisk plan, og vararepresentant til generalkonferansen på globalt plan. I tillegg er hun varamedlem i Misjonsrådet i Metodistkirken.
Fra sommeren blir det prestetjeneste for fullt for den energiske, arbeidslystne Marianne Munz.
Liker å prate med folk
– Jeg er veldig glad i å prate med og lytte til mennesker, og jeg synes det er viktig at mennesker opplever seg sett. Jeg tror jeg har en god evne til å se mennesker og være til stede for de, så godt jeg klarer. Jeg er som regel trygg i det jeg gjør, og opplever at jeg kommuniserer godt med forsamlinger. Jeg brenner for barne- og ungdomsarbeid, og samtidig verdsetter jeg flergenerasjonsmenigheten og mulighetene det bringer med seg, sier Marianne foran sitt nye yrkesliv.
Tro er tro
– Hva bærer troen din? – En trygghet i at Gud lever, noe som gjør at troen min er levende. Jeg har en sterk tro, og har egentlig aldri tvilt på at Gud eksisterer, at Jesus har levd og lever og at Den Hellige Ånd er er livgiveren og fornyeren som vi trenger. Det handler om eksistens; at verden var håpløs uten en større makt.
Men det betyr ikke at jeg er sikker på alt. Jeg er ikke fysiker og trenger ikke bevis på alt. Det finnes ting vi ikke kan forstå. Tro er tro. Jeg er også blitt oppdratt til å respektere andre, og jeg har lært mye om å enes i uenighet, respekt og toleranse, svarer Marianne Munz. Den nye presten vår. Velkommen skal du være!
Av Jan Arild Holbek