Vi har kommet til 4. søndag i advent. Søndagens preken er ved Ola Westad. Denne søndagen er teksten fra Lukas 1 og møtet mellom Maria og Elisabeth.
Gjenkjennelsens glede
Lukas 1,39-45
Bibelens fire evangelister har et ganske forskjellig perspektiv på Jesu barndom. Markus og Johannes har ikke med noe i den retning. De går bare rett på den voksne Jesus og de tre hektiske årene fram mot hans død. Matteus derimot har et resyme av Jesu første år. Han legger vekten på Josef og hans delaktighet i valgene som ble tatt fram til den lille familien havnet i Nasaret.
Det er Lukas som gir det mest dekkende hendelsesforløpet som leder opp til Jesu fødsel og med glimt av barndom. Her er det Maria som er hovedperson. Vi hører om bebudelsen, at hun skal føde verdens frelser, og vi får et innblikk i hennes reaksjon på det hun skal være med på.
Dagens tekstavsnitt etterfølger englebesøket med det ufattelige budskapet om at hun skulle føde Guds sønn. Hun lot det bare gå noen dager før hun hastet av sted til en liten by i Judeas fjell. Her hadde hun en slektning som var i samme omstendigheter som henne selv. Det var Elisabeth, som allerede var langt på vei med det barnet som skulle bli forløperen til Messias, døperen Johannes.
Hvorfor hastet det slik for Maria å komme seg bort og til Judeas fjelland? Det er flere mulige forklaringer på det. For det første at hun måtte ha noen å dele de utrolige nyhetene med. Og hvem passet bedre til å forstå dem enn en som var i samme situasjon? Det er noen ganger det er viktig å ha en fortrolig å dele med. Det gjelder både i gledens og sorgens tid.
En annen årsak kunne vært behovet for ro oppe i fjellene. Det kan være at Maria ønsket å skjerme seg en stund for å fordøye det som hadde skjedd. Det hele fortonte seg så uvirkelig at hun trengte tid til å summe seg og ta det innover seg.
En tredje mulighet er at Maria ville ha tid til å forberede seg. Enhver fødsel krever forberedelse. Og i hennes tilfelle ble ikke behovet mindre ut fra det som var sagt henne om barnet hun skulle føde. Tilbaketrekning og stillhet har til alle tider blitt benyttet som kilde til overveielse og innvielse.
Det gis ingen nærmere forklaring på hvorfor Maria reiste på besøk til Elisabeth. Men det er ganske innlysende at det har å gjøre med det hun hadde opplevd i møtet med engelen. Hun ble meddelt at noe skulle skje med henne. Og uten lang betenkningstid endte hun opp med sitt ja. Hun var villig til å la det skje.
Det er noe fundamentalt i Guds handlemåte med oss som avdekkes i fortellingen om Maria. Og det er at noen av de store tingene i livet bare skjer oss. Det er mye vi kan forberede oss til og dyktiggjøre oss på, men Guds nåde kommer ikke til oss på grunnlag av vår innsats. Det nådefulle og livsforvandlende har ene og alene sin grunn i Gud. Det er hans godhet som møter oss på en slik overbevisende måte at det ikke lenger er mulig å si nei. Det naturlige svaret er ja. «La det skje med meg som du har sagt.»
Det er gudsrikets mysterium vi møter i beretningen om Maria. Det fortsetter når Maria er vel framme hos sin slektning Elisabeth. Da skjer to ting. For det første sparker det snart fullbårne fosteret i Elisabeths mage av glede i møte med den lille i Marias mage. Og Elisabeth selv målbærer et vitnesbyrd om Marias barn som bare Gud selv kunne åpenbart for henne.
Selv på dette tidlige stadiet får vi høre om den gjenkjennelsens glede som Jesus skapte rundt seg. Dette første møtet innleder det som skulle komme til å kjennetegne Jesu liv. Overalt der han gikk skapte han en følelse av gjenkjennelse som dro folk til ham. Jeg tror mange knapt visste hva det var som dro slik, men det var noe i dem som responderte på Jesus. Det var som en uimotståelig tiltrekningskraft gikk ut fra ham.
Guds rikes mysterium er slik. Knapt til å forstå. Men det avdekker en lengsel og setter i bevegelse med retning Jesus. Og møtet med Jesus har glede som resultat. Det er dette vi leser om gang på gang i evangeliene. Her ser vi hvordan det hele startet i en liten avsides by oppi fjellene.
Den lille som sparket i sin mors mage skulle senere som voksen mann utpeke Jesus og rope ut – han er det! Han er det vi venter på. Han er den som skal komme. Han er det som skal vokse, mens jeg skal avta. Gjenkjennelsens glede var en vedvarende glede i døperens liv.
Det er på denne måten Guds rike har vært tilstede i Guds verden og stadig er det. Det er et spenningsfelt mellom Jesus og alle Guds skapninger. Vi dras mot Jesus. Det er noe med ham som vekker noe slumrende i oss. Vi begynner å ane at det handler om nåde og sannhet, og vi trekkes mot både nåden og sannheten. Gud lar dette skje, igjen og igjen, hele tiden. Når vi også sier ja og lar det skje oss, blir det til glede.