Dette er prekenen Ola Westad holdt i Centralkirken 18. april, 3. søndag i påsketiden.
Gjeterstemmen
Johannes 10,1-10
Gjetere med saueflokkene sine var ikke noe ukjent bilde på Jesu tid. Det judeiske landskapet har alltid egnet seg for sauehold, så steinete og ulendt som det er.
Gjeterens ansvar var å ta vare saueflokken. Han skulle lede dem til beiteplasser med tilgang på nok mat. Han skulle sørge for at de kom til vannkilder hvor de kunne drikke og hvor det passet å ligge å hvile. Da kunne gjeteren også få anledning til å se etter om alle sauene hadde det bra og om noen trengte sårbehandling etter skader. I tillegg var gjeterens oppgave også å verne flokken mot ville dyr som truet den.
Alt dette tilsa at gjeteryrket var viktig i datidens samfunn. Likevel var det et lavstatus yrke. Vi kjenner igjen dette to tusen år senere også. Det er noen yrker som er såkalt samfunnskritiske uten at de er koblet til høy status. I en langvarig pandemi har det blitt klart for oss hvor viktig det er at disse oppgavene blir ivaretatt på en god måte.
Det hendte at flere saueflokker ble samlet i samme innhengning om kvelden. Da kunne gjeterne slappe av, og så tok portvokteren for innhengningen ansvar for sauene. Omsluttet av murer og bare én utgang, var de trygge i kveen de var samlet i. Portvokteren utgjorde selv døren der han satt i porten og passet på at ingen sauer kom seg ut eller noen fiender kom inn, enten det var dyr eller mennesker.
Så kan vi lure på hvordan gjeterne finner sine sauer blant alle de andre når morgenen kommer. Men da viser det nære forholdet mellom gjeter og flokk seg til fulle. Gjeteren kjenner sauene sine, og de kjenner ham. Når han begynner å rope på dem, kommer de til ham, og snart har gjeteren flokken sin rundt seg.
Så bærer det av gårde til beite. Og gjeteren går først. Han er leder for flokken. Han driver ikke flokken fram. Han leder den ved å gå foran og vise vei. Han kjenner sitt ansvar og har kjærlighet til flokken som er overgitt ham. Og sauene er trygge på gjeteren og følger trøstig i hans fotefar. De vet de kan stole på ham. Det gir dem mat, vann, hvile og vern. Felles vandring over lang tid har lært dem denne tilliten.
Det er dette kjente bildet av gjeter og sauer Jesus knytter seg opp til når han to ganger i teksten vår sier «Sannelig, sannelig, sier jeg dere». Det er noe inderlig i den gjentagende understrekingen Jesus gjør. Det er noe som ligger ham sterkt på hjertet å få sagt.
Enda så kjent bildet er for tilhørerne, er det som de ikke forstår hvor Jesus vil hen med det han sier. Så han gjentar og utdyper det fortrolige og nære han vil poengtere. For det er seg selv han snakker om. Og alle sine venner. Alle de som hører hans røst.
Det er Jesus som er gjeteren. I neste omgang er han også portvokteren. Og endelig er han også selve porten. Jesus er alle de avgjørende delene av bildet han tegner opp for dem.
Og sauene er alle vi andre. Alle oss som Jesus kjenner fullt ut og kaller ved navn. For å innlemme oss i flokken som han verner og har omsorg for i den grad at han ga sitt liv for den.
Det er noe gripende og sterkt betagende i utsagnet om at sauene kjenner stemmen til gjeteren. For med det løfter Jesus enhver av oss opp til et dyrebart og umistelig nivå. Det er noe gudgitt i oss som er stand til å gjenkjenne den stemmen som gir liv og overflod av liv.
Men det er også noe vart i dette forholdet mellom en stemme som lokker og et øre som skal høre. Livet kan bli så hektisk og fullt av støy at vi ikke er i stand til å høre og gjenkjenne stemmen som knyttes til selve livet. Det må være noe av dette Jesus tenker på når han advarer mot tyver og røvere. Det er alt det som frarøver oss det innerste og sanneste i oss. Alt det som gjør at vi til slutt eksisterer mer enn vi lever.
Varsomt leder Jesus oss. Han går ikke bak med pisk og tvinger oss på plass. Nei, han går foran og leder vei. Den veien han går opp for oss er trygg å ferdes på. Den gir liv og fører til liv.
En slik gjeter er gitt oss å ha. Han blir vår redning når vi følger ham. For vår livsvandring blir en etterfølgelse der alt vi møter er gjennomlevd allerede av ham vi følger. Han har kjent fristelse på kroppen, slik vi gjør det. Han deler våre byrder, og han bærer vår synd. Selv vår siste fiende, døden, har han møtt før oss. Og det på en slik måte at døden er beseiret av livet. Det er virkelig liv og overskudd av liv han kaller oss til.
Det er bare én som kan si navnet vårt slik Jesus kan, og tillitsfullt får vi si ja til ham og følge ham på livets vei.