Preken til søndag 6. desember 2020, ved Ola Westad
Lukas 21,27-36
Jesus bruker forholdsvis lite tid til å snakke om de siste tider. Det er interessant nok at Johannes, som den siste ute med sin gjenfortelling av Jesu liv og budskap, ikke har med noe av de andre evangelistenes beretninger om de siste ting. Men så har han jo derimot gitt oss en utførlig beskrivelse av endetid i Johannes Åpenbaring.
Evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas skiller seg ut fra Johannes og kalles for synoptiske. Dette fordi de har en sammenfallende måte å bygge opp sine evangelier på og med mye fellesstoff. De siste tider berøres av Lukas i kap. 17 og 21, av Markus i kap. 13 og hos Matteus i kap. 24-25.
Samlet sett forteller det som sies om de siste tider at historien er på vei mot noe. Vi befinner oss ikke i en evig runddans som aldri tar slutt. Den kristne fortellingen har en skapelse, og den har en forløsning. Gud er både før og etter, og han holder til enhver tid verden i sin hånd, slik vi synger i en sang. Hele verden i hans hender.
Frelseshistorisk tenker vi på tiden etter Jesus som de siste tider. Men det går også an å tenke at hele mennesketens historie inngår i den tiden som går mot en avslutning. For det er noen kjennetegn Jesus gir på endetid som har fulgt oss så lenge vi har vært her på denne jorden. «Folkene skal bli grepet av angst og rådløshet», sier Jesus, og fortsetter: «Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden.»
En slik beskrivelse som Jesus gir er ikke knyttet spesifikt til én bestemt tid. Dette er gjenkjenbare tegn til alle tider. Et rasert Syria vitner om denne redsel og gru. I Jemen er dette den daglige virkelighet. I Afghanistan er angsten for hvor neste bombe utløses en del av hverdagen. Mennesker lever på randen mange steder i verden.
Selv i vårt trygge Norge kan vi kjenne at vi noen ganger lever på randen av et eller annet. For tiden sammen med en hel verden i forhold til en pandemi som utfordrer oss på mange plan. Men også på individnivå kastes vi noen ganger inn i en tid av angst og rådløshet i møte med maktene som truer vår eksistens på et eller annet vis.
Alt dette vet Jesus. Han gir selv noen inngående beskrivelser av hva som kan vederfares vår verden. Men han gnir det ikke inn så vi går helt til grunne i alt som kan hende. Tvert imot, han snur alt på hodet og lar all gru fremstå som tegn på noe bedre som kommer. Han gjør det vonde til håpstegn. Til et budskap om at det skal ikke alltid være på denne måten. Det kommer en annen og bedre tid.
Når disse tingene skjer, sier Jesus, skal vi rette oss opp og løfte vårt hode. For det kommer en befrielse. Vi er på vei mot noe. En forløsning er på vei, og ingen makt i verden kan holde den tilbake. En gang skal Guds rike fremstå i all sin herlighet og Guds shalom – hans fred – skal fylle hele verden. Da skal Gud være alt i alle, sier Paulus. Slik er det kristne håpet.
Men dette håpet er ingen tilbaketrekning fra den virkelighet vi lever under nå. Vær rede, sier Jesus, våk og be. Å være Jesu etterfølger er å ville det han ville. Mens Jesus ville gjøre sin Fars vilje. Og Guds vilje finner vi i det kristne håpet om fred og rettferdighet, frihet fra angst, redsel og gru. Alt det vi er på vei mot. Da blir kristen beredskap å gjøre det vi kan for bekjempe det som ødelegger land og menneskeliv.
Da handler det å være rede om mer enn bare oss selv. Vi oppfordres til å våke og be for den verden vi er en del av. Den historiefortelling vi lever med som kristne er en ansvarliggjøring som Jesu etterfølgere i Guds verden.
Peter vitner om Jesus: «Han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham.» (Ap.gj. 10,38) Jesus er det store kristne ikonet. Han gjør godt overalt. Han gjør ingen forskjell. Han griper inn der mennesker trues av de nedbrytende makter. Og han gjør det fordi Gud er med ham.
Å være en kristen og leve med det håpet vi er gitt, er å gi livsrom for alt håpet bærer bud om. Det løfter oss ut av det selvsentrerte fokus vi så lett havner i, og som Jesus advarer mot når han snakker om disse tingene. Det sløver oss, sier han. Mens han vil at vi skal leve skjerpet og beredt.
Det er nok å ta tak i. Så mye at vi kan føle oss ganske matte og maktesløse. All urett og ondskap kan ta motet fra oss. Men slik treet skyter knopper og forteller om en ny vår, vender Jesus det som kunne lammet oss til tegn om en bedre tid og gir oss mot til å gi vårt bidrag så godt vi kan.
Slik blir advent mer enn akkurat tiden fram til jul. Hele vårt liv blir en adventstid. Vi lever i forventning om at Jesus skal fullføre sin frelsesplan når tiden er inne. Og denne forventning blir vår ansvarliggjøring som Guds mennesker i Guds verden. På veien mot den endelige forløsning.