Lukas 5,1-11
Kall er et ord med en viss valør i seg. I kristen sammenheng har det hatt en høy status og blitt omtalt med stor respekt. Ja, så stor har respekten vært at det kunne bikke over i frykt. I tider med vekkelser og sterke følelser, er det historier om noen som var redde for å bli dratt inn i et kall som de tenkte ville bli for mye for dem. Som det å skulle bli misjonær og måtte reise fra alt og alle man satte høyt i livet.
Mens for andre kunne det slå motsatt ut. Man kjente på et kall, og tenkte at det handlet om å reise ut til fremmede land. Og så det ble det aldri slik, med den følge at man hadde en følelse av å ha sviktet og ikke tatt kallet på alvor. I stedet satt man så igjen med en nagende uro i et ellers tillitsfullt gudsforhold.
Jeg tenker særlig på en trofast og gudhengiven person jeg fikk dele noen år med. Hun var glad i Gud og ville alles beste og gjorde sitt for at de skulle ha det godt. Søndagsskolebarna hadde hun tatt seg av i et halvt århundre, og mange var de som tenkte på henne med takknemlighet. Hun hadde så mye varme og godhet å dele.
Men midt i alt dette gode, var likevel ikke alt bare fred. For hun hadde som ung kjent på et misjonærkall som aldri ble virkelighet. Mitt bidrag ble å peke på den gode tjeneste hun hadde gjort i alle år. Ikke under fremmede himmelstrøk, men i sitt hjemmemiljø. Der utallige mennesker tenkte på henne med varme i hjertet.
Hun levde aldri i et kall som dro henne bort fra de nære ting. Men hun levde hele sitt liv som Jesu medarbeider i det liv som var hennes. Og det er denne betoningen av kall vi må løfte fram. Det dreier seg i første rekke om å si ja til å gå sammen med Jesus. Om å følge ham på hans vei. Å leve slik han gjorde. Å være slik han var.
Ingen har vel skapt varme rundt seg som Jesus. Han hadde en sterk tiltrekningskraft på mennesker fordi de kjente varmen han utstrålte. Når de senere tenkte på ham, var det med varme i hjertet. Han spredte håp og livsmot rundt seg, og når han ikke selv lenger var tilstede, var det dette de satt igjen med. De tenkte på ham med takknemlighet.
Det var denne varmen og tiltrekningskraften Peter fikk møte en gang han var ute og fisket. En mislykket natt med garnene hadde bare gitt arbeid med å klargjøre dem til neste forsøk. Da kommer Jesus. Én ting er det mirakuløse i fiskefangsten de får på et tidspunkt ingen av dem ville tenkt på som fisketid, men enda sterkere inntrykk gir den besluttsomme vennlighet han utsettes for. Han står overfor en person som kombinerer myndighet med en varme som fremstår som uimotståelig. Det oppleves bare helt naturlig å si ja når han inviterer til medarbeiderskap i en felles vandring.
Dette er en av fortellingene som har gitt et bilde av kall som radikalt oppbrudd med alt kjent og kjært. For både Peter og hans venner forlot alt og fulgte Jesus, står det.
Bildet må likevel nyanseres noe. For det første var dette antageligvis ikke første gang Peter møtte Jesus. Det Johannes skriver om hvordan de ble Jesu disipler i kapittel to av sitt evangelium, antyder en lengre prosess av kjennskap og tilnærming. I tillegg har vi fortellingen om en lignende natt og fangst tre år fram i tid. Da er Peter og vennene igjen ute og fisker, i mismotet og forvirringen etter Jesu død og oppstandelse. Det viser at «forlot alt» har en nyanse. Båtene var der, og de var fremdeles deres. Kanskje hadde de hatt noen år med vandrefellesskap med Jesus kombinert med perioder hjemme med tid til fiske.
Uansett er det viktig for oss i dag å forstå rett hva det innebærer for oss å høre Jesus si det han sa til Peter. Vi snakker om å få et kall, og det kan vi godt gjøre så lenge det forstås positivt og ikke gir oss negative assosiasjoner til noe som blir vanskelig for oss. Men vi kan like godt snakke om en invitasjon. Jesus inviterer oss til en medvandring der vi støtter oss til hverandre. Han til oss, og vi til ham.
Fordelen med å bruke ordet invitasjon fremfor kall ligger i at det har mere mykhet i seg. Kall kan bli oppfattet som en befaling, mens invitasjon lettere kan oppfattes å henvende seg til den andres selvrespekt og aktelse. Det gis en invitasjon som jeg faktisk kan si nei til, men som jeg sier ja til fordi den oppleves som god og riktig.
Det er å håpe at det er på dette grunnlag vi har sagt ja til Jesus og vil leve sammen med ham. Det er ikke det bydende og pliktoppfyllende vi vil framelske i vår etterfølgelse av Jesus. Vi vil legge vekten på det inviterende for å gi et åpnere og friere forhold til tro. Det er forskjell på å bli tvunget på plass og frivillig finne sin plass.
Peter fant glad og takknemlig sin plass ved siden av Jesus. Det får vi også gjøre. Det er en plass holdt av til oss. For at vi sammen med Jesus kan spre varme og godhet rundt oss.