Dette er prekenen Ola Westad holdt 16. mai, siste søndag i påsketiden. Denne søndagen var prekenteksten ikke hentet fra evangeliene men fra Apostlenes gjerninger.
Lys som opplyser og forvandler
Apostlenes gjerninger 26,1-3 og 19-29
Paulus er i midten av femtiårene i dette tekstavsnittet hvor han frimodig forsvarer sin livsgjerning. Etter datidens målestokk er han en gammel mann der han står framfor den romerske guvernøren Festus og kongen i Judea, Herodes Agrippa.
I løpet av denne forsvarstalen er det tredje gang Lukas, som har nedskrevet Apostlenes gjerninger, gjenforteller den radikale omvendelsen til Paulus. Den hadde skjedd mens Paulus var på vei til Damaskus med oppdrag om å fengsle etterfølgere av Jesus. Paulus var på det tidspunkt en nidkjær fariseer som anså retningen som vokste i kjølvannet av nasareeren Jesus som en fare for den jødiske tro.
Det påtagelige kjennetegnet som går igjen når Paulus forteller om sin omvendelse, er det voldsomme lyset som plutselig omga ham. Han ble helt blendet, og i denne stråleglansen åpenbarer Jesus seg for ham og sier: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»
Men Jesus lar det ikke være med det. Han forvandler en motstander av evangeliet til en herold for det samme. Han blir sendt til både jøder og hedninger med oppdrag å åpne deres øyne. Han som før var rede til å ta liv i Guds navn skulle nå bli en fødselshjelper til åndelig oppvåkning. Han skulle hjelpe mennesker fra mørke til lys.
Det er denne livsgjerningen han utlegger for Festus og Agrippa. Og den er på ingen måte hans eget påfunn. Alt som har skjedd i hans liv etter Damaskushendelsen for mange år siden, skyldes ene og alene han som møtte ham i den overveldende lysglansen. For som han sier til dem: Det var han som var den første som sto opp fra de døde og forkynte lyset.
Men det skjedde heller ikke ut fra intet. Det var dette profetene og Moses hadde forutsagt for lenge siden. Paulus henviser til en lang åpenbaringshistorie. Akkurat slik Jesus selv hadde gjort. Jesus hadde kommet når tiden var inne, og etter hans oppstandelse er det lyset og åpenbaringen han har etterlatt seg som er gitt hans etterfølgere å holde fram.
Det var ingen selvfølge at Paulus skulle bli blant disse etterfølgerne. Men så kan vi spørre – for hvem er det en selvfølge? Det er det vel ikke for noen av oss. Det gjelder enten vi har hatt en oppvekst med fortrolighet til Jesunavnet, eller om det var i voksen alder vi ble kjent med Jesus. Når lyset fra Jesus blir det som opplyser vår egen livsvei, er det ikke det selvfølgelige i det som blir fremtredende, men det nådefulle.
Kanskje var det denne siden av fortellingen som hadde blitt så sterk for Lukas at han tre ganger gir Paulus anledning til å gjengi sin omvendelse. Han som hadde levd så tett på Paulus i en årrekke, visste hvor ydmyk Paulus kjente seg i forhold til den nåde han fikk leve i. Det var slett ingen selvfølge at han var en Jesusvenn. I egne øyne så han seg som den minste av de som fikk følge ham.
Men nåde over all nåde var at han fikk gjøre det. I alle disse årene etter Damaskus hadde Jesus vært alt for ham. Han hadde sagt fra seg alt annet for å satse på Jesus. Som han sier i Filipperbrevet 3,8: «Jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt.»
Dette er den Paulus som står framfor landshøvding og konge og forteller om den tro som bærer hans liv. Ydmyk på egne vegne, men djerv og frimodig på Jesu vegne. For det var ikke seg selv han promoterte, men Jesus. Han som hadde stått opp fra de døde og latt sitt lys skinne for alle mennesker uten å gjøre forskjell.
Uansett hvor mørkt det kunne se ut i et menneskes liv, var lyset fra den oppstandne i stand til å drive mørket bort og gi lys og håp. Det var Paulus selv et eksempel på. Og når vi tenker etter, er det slik for oss alle. Lyset kommer til oss som en gave vi ikke har gjort oss fortjent til. Lyset opplyser vår forstand ikke fordi vi har tenkt så gode tanker, men fordi Gud lar lyset skinne i oss til klarhet. Det som til slutt fremstår som det åpenbare har kommet til oss som åpenbaring. Det blir den nåde som hele vårt liv hviler på.
Der Paulus står vet han at hans eksistens er på spill. Hans egne ville ta livet av ham. Han hadde anket sin sak innfor keiseren, og resultatet av det var helt uvisst. Han endte da også opp som martyr noen få år senere.
Så på eggen lever ikke vi. Men Paulus lærer oss betydningen av å vedkjenne oss Jesus selv om det kan koste. Når det livsforvandlende lyset først har fått tak i oss, er det ingenting som kan ta dets plass. I dette lyset får vi leve våre liv. Og dette lyset ønsker vi skal reflekteres i det livet vi lever.