1 Kor 3, 9
Forrige helg foregrep jeg teksten for denne søndagen, også kalt aposteldagen. Teksten var Peters fiskefangst med den påfølgende invitasjon til å følge Jesus og arbeide sammen med ham. Jeg vil følge opp den kallstanken litt videre og se nærmere på hva det innebærer å være Jesu medarbeider i det han gjør.
Kallet til etterfølgelse har blitt helt sentralt i kristen tro. Paulus skriver om å være Guds medarbeider, Guds åkerland og Guds bygning. Det er hans måte å omtale det Åndens fellesskap som forener oss i Kristus. I denne tenkning ble menighetsfellesskapet viktig. Det var i denne sammenheng medarbeiderskapet levde og utfoldet seg.
Metodistkirkens Kirkeordning sier om lokalmenigheten: Dens funksjon er under Åndens veiledning å hjelpe mennesker til å akseptere og bekjenne Jesus Kristus som Herre og Frelser og til å leve sine liv i lys av sin relasjon til Gud. Inkludert i den tjenesten som ligger i forlengelsen av dette, er å forsvare Guds skaperverk og leve som et økologisk ansvarlig fellesskap.
Det vi har formulert som oppdraget for vår menighet, er helt i samsvar med dette: Vårt oppdrag som menighet er å inkludere mennesker i gode relasjoner til Gud, seg selv og alt det skapte.
Det er et grunntrekk i metodistisk teologi at frelsen er en pågående sak. Den pågår hele tiden. Menneskets frelse er ikke over i det øyeblikk vi sier ja til Jesus og blir «frelst». Det vi gjør er å si ja til å gå på en vei som leder til frelse. Og slik frelsen griper om seg i vårt eget liv, skal den også gripe om seg i vårt forhold til alt annet som hører Gud til. Og Bibelen sier at alt hører ham til.
Vi kan altså ikke skyve alt som har med frelse å gjøre foran oss i påvente av det evige liv som kommer. Det evige liv har begynt her og nå, og det består i å kjenne Gud og den han har sendt, Jesus Kristus. Det er Jesu eget utsagn i Johannes 17,3.
Kjennskapet til Gud og hans Sønn blir helt avgjørende for å forstå det hele og fulle perspektivet av den frelse som Bibelen snakker om. Frelse er ingen følelsessak av individuell karakter. Den er noe som influerer på hele livet vårt. Da er følelsene inkludert, men ikke som det avgjørende. Enda viktigere er det at vår vilje, vår tanke og våre evner lærer Gud å kjenne.
Det er av den største betydning at vi begynner å oppfatte det altomfattende med Gud. Det er mulig å se dette perspektivet i Bibelen, og vår tids utfordringer knyttet til globalisering og økologi tilsier at vi vektlegger denne tanken. Alt annet vil bli for snevert og tar ikke tilstrekkelig hensyn til den helhet som er i Gud.
Selv kallet etter fiskefangsten Peter og hans venner fikk oppleve, kan oppfattes for trangt av oss. «Fra nå av skal du fange mennesker,» sier Jesus til Peter, og dermed også til oss. Hvis dette forstås som «kun» å redde mennesker for himmelen, tror jeg vi mister av syne det hele bilde som ligger bak Jesu utsagn. Det betyr i så fall at vi går glipp av det dennesidige og helhetlige i Guds skaper- og forløsertanke.
Å fange mennesker er jo i grunnen en merkelig beskrivelse av oppgaven som gis oss. Det er fort gjort å oppfatte den som litt nedlatende overfor de vi henvender oss til. Vi må vel også innrømme at slik har vi noen ganger vært overfor andre. Vi vet. Vi har det. Og dette skal vi formidle til de som ikke vet og ikke har.
Jeg tror ikke vi gjør vold på meningen i det Jesus sier, om vi tenker oss at det handler om å bli med på oppdraget å gjøre Guds frelse gjeldende for alle mennesker. Og ikke bare for alle mennesker, men for hele Guds skaperverk, som faktisk også lengter etter å få del i den. Det leser vi jo om i Romerbrevet 8.
En slik helhetlig forståelse av frelse og kall anser jeg som helt nødvendig for å ta på alvor hva det innebærer å være Jesu medarbeider i vår tid. Menneskers nød og en natur i ubalanse knyttes sammen i én stor utfordring, som begge forenes i presentasjonen av Guds frelse.
Ja, Guds frelse henger sammen med evig liv. Det liv som består i å kjenne Gud og han som han sendte. Kjennskapet til Gud og Kristus åpenbarer seg når vi viser i handling at vi deler den altomfattende tanke som ligger til grunn for hvorfor alt er til og hvorfor alt må reddes. Det handler om storheten i Gud. Om skjønnheten i Gud. Om en kjærlighet som favner alt som hører Gud til.
Når Paulus snakker om å være Guds medarbeidere, Guds åkerland og Guds bygning, er det en favnende tanke han målbærer. Hva faller utenfor Guds åkerland? Eller utenfor Guds bygning? Alt sammenfattes i Kristus, sier han et annet sted. Og det er dette vi inviteres til å bli medarbeidere i. Vi er gitt et hellig kall, til å ta del i Guds frelse for hele sin verden.