Dette er prekenen Ola Westad holdt på den direktesendte gudstjenesten fra Centralkirken 10. januar

Guds elskede barn

Markus 1,3-11

Vi står noen ganger i livet overfor omveltninger som vi ikke kommer til å glemme. Så godt som hele 2020 har vært en slik erfaring på grunn av korona. Nå øyner vi håp om bedring et stykke fram, men vi må likevel starte året med ytterligere innskrenking på sosial kontakt.

Avslutningen av 2020 vil i tillegg bli husket for leirraset i Gjerdrum med sine tragiske konsekvenser. Ti mennesker fikk en brå død, og mange har mistet sine hjem og lever med uvisshet om hva som skjer framover.

Så kommer vi også til å huske inngangen av 2021 for det utenkelige som skjedde i USA. Det var fullt kaos rundt og i kongressbygningene i Washington, og vi satt vantro og så det som skjedde. Hundrevis trengte seg med makt inn og truet demokratiske prosesser å gå sin gang. Det var ytterst spente timer før politi og sikkerhetsstyrker fikk kontroll og politikerne kunne fortsette sitt konstitusjonelle arbeid.

Jo, det er noen ting av det som skjer med oss og rundt oss som vi aldri kommer til å glemme. Det sitter fastspikret i minnet, og noe av det i vårt kollektive minne.

Bibelteksten vi har lest i dag viser også til noe som kom til å prege mange mennesker. I en kort og hektisk periode ble skarer av mennesker tiltrukket av en underlig person ute i Judeas ørken. Han var så annerledes i hele sin fremtoning at det i seg selv må ha skapt fascinasjon. Og det budskapet han formidlet førte til masseomvendelser som en hel generasjon må ha båret med seg i sitt minne.

Men enda mer minnerikt er det som skjedde da døperen møtte en jevnaldrende som tilsynelatende ikke stakk seg ut fra mengden. For det som da hendte har alle generasjoner senere husket. Og ikke vil det noen gang bli glemt heller. Det måtte i så fall være om navnet Jesus skulle viskes ut av menneskers bevissthet.

I tretti år hadde Jesus levd anonymt for offentligheten hjemme i Nasaret. Som tømmermannens sønn hadde han høyst sannsynlig lært seg faget og hjulpet til i farens verksted. Men hans liv hadde gått helt upåaktet hen. Vi har ingen beretninger fra hans ungdomstid eller tidlige voksenår. Før det vi leser nå.

Og det vi leser om, er Jesu store livsomveltning. Dette er øyeblikket der han trer ut av mengden og gjør seg synlig. Nå er anonymitet ikke lenger mulig. Heretter er det full offentlighet. Nå innledes en reise som varer om lag tre år. Og fra denne tiden skal vi sitte igjen med mange inntrykk, som til sammen har gjort verden annerledes. Verden ble aldri den samme etter hans vakt på jorden.

Under hans virke ble det stilt spørsmål om hvem han var. Er ikke dette tømmermannen Josefs sønn? undret de seg. Jo, han var det. Samtidig viser glimtene vi har fra Jesu barndom at han selv ante noe mer. Og her i ørkenen sammen med døperen Johannes skjer det skjellsettende og kanskje helt avgjørende i Jesu selvforståelse. Han kunne ikke gått inn i en  tjeneste lik den han gjorde uten å eie den bekreftelsen han fikk ved sin dåp.

«Han så himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»»

Josefs sønn og Guds sønn. Sant menneske og sann Gud. Hans oppstandelse fra de døde ble den endelige bekreftelse på hvem han var. Så vi alle kunne skjønne det. Så vi alle kan tro det. Men bekreftelsen for seg selv hadde han allerede. Det var den som satte han i gang.

Vi snakker om en grunnleggende identitetsforståelse som selv Jesus ikke kunne være foruten. Og følgene av det er formidable. For vi tenker på Jesus som en av oss, og vi tenker på Jesus i vårt sted. Det er dette Paulus beskriver med ordene at vårt «liv er skjult med Kristus i Gud». Dette åpner opp for en virkelighetserfaring lik den Jesus hadde.

Det innebærer at den bekreftelse Jesus fikk høre ved sin dåp også hører oss til. Ved Guds nåde kan dette gå opp for oss og bli den avgjørende erfaring som befester vår selvforståelse. Da er jeg ikke lenger et frittsvevende individ overgitt min egen skjebne i verden. Men jeg er en person sett av Gud med hele mitt liv. Jeg skjønner at jeg kommer fra ham og går til ham og at jeg alltid lever i Gud.

Dette er i seg selv en enorm omveltning i våre liv når det går opp for oss i all sin storhet. Det gir en ro og et utgangspunkt for en meningsfull livsutfoldelse ganglig både for oss selv og andre. Og så gir det ballast til de påkjenninger livet gir oss av ulike slag. For det vil skje at vi kastes inn i situasjoner som vi lurer på hvordan vi skal kunne takle. Da er det både trøst og styrke i å vite seg sett og elsket av en Gud som har villet oss og aldri glemmer sitt kjempende barn.