Dette er prekenen Ola Westad holdt i Centralkirken 17. januar, ut fra tektsten fra Johannes 4, 4-26.
Jesus visker ut skillelinjer
Johannes 4,4-26
Dette er en tettpakket fortelling som åpner for flere innfallsvinkler til teksten. Men jeg bruker like godt den første setningen som startpunkt.
Jesus måtte gå gjennom Samaria, sies det. Men han måtte ikke. Han valgte det. Han hadde vært sammen med sine disipler i Jerusalem en tid, og nå var de på vei tilbake til Galilea. De hadde lagt ut på en reise nordover som ville ta dem tre dager om de gikk den korteste veien. Den gikk gjennom Samaria, som lå der som en barriere mellom Judea og Galilea.
Jesus kunne gått utenom Samaria, slik mange jøder pleide å gjøre. De la heller en dag til reisen enn å måtte bevege seg inn i Samaria. Men det gjorde altså ikke Jesus.
Og for Jesus handlet nok dette om mer enn å ta den raskeste veien. Det var like mye en symbolhandling. For møtet mellom Jesus og den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn avdekker århundrers mistenkeliggjøring og fremmedhat.
Ved at Jesus i hele tatt henvender seg til kvinnen, bryter han flere tabuer. En mann skulle ikke gjøre slikt overfor en kvinne. Vi merker da også en forskrekkelse i hennes reaksjon på Jesu tiltale. Men forbløffelsen er sterkest på et etnisk og trosmessig plan. Hun blir ganske overrumplet av at han som jøde snakker til henne som samaritan.
Forholdet jøder-samaritanere gikk flere hundre år tilbake. Da hadde først jødene i Nord-Israel og senere i det sørlige Israel, blitt deportert av assyrerne, som holdt til i området rundt dagens Irak.
Men en del jøder fikk være igjen i Samaria. I årenes løp blandet disse seg med folkeslagene som erstattet de deporterte jødene. Når så endelig jødene får vende hjem fra sin landflyktighet, vil de ikke ha noe med samaritanerne å gjøre. De anses ikke lenger som rene jøder.
Dette er et bilde vi kjenner igjen, for dette er på ingen måter unikt innen jødedommen. Vi finner det innen alle religioner, inkludert vår egen kristne tradisjon. Noen er innenfor, andre er utenfor. Og utslagene dette fører til er mange ganger tragiske.
Det er tragisk i seg selv at religion blir splittende heller enn forenende. Troen på det guddommelige skulle føre mennesker nærmere hverandre og ikke fra hverandre.
Det er dette som er anliggendet til Jesus i samtalen med den samaritanske kvinnen. Jesus henviser til en tid da det ikke handler om hvilke hellige steder som er mest hellig. Den sanne religion handler ikke om steder. Det dreier seg ikke i første rekke om Jerusalem eller Garisim, eller Mekka eller Roma.
Det er den sanne menneskelighet vi skal kjempe for og ikke ærerike tradisjoner som lukker noen inne og andre ute. Jesus snakker om en gudsdyrkelse som skjer i ånd og sannhet. Og det er denne vi skal inspireres av.
All religion skulle i sin natur være fredselskende og fredsskapende. Den skulle samle mennesker om det som er godt og byggende for hele samfunnet i en ansvarsfull livsutfoldelse. Da viser vi i praksis at vi elsker Gud og våre medmennesker.
Jesus visker ut skillelinjene vi har laget. Han gjorde det i møtet med en kvinne i Samaria, og han gjør det igjen og igjen i beretningene evangeliene gir om ham. Paulus hadde oppfattet dette fundamentale i hele Jesu liv og gjerning. Han skriver at Jesus rev ned gjerdet som skilte og forkynte fred for de som var nær og de som var langt borte.
I Jesus finnes det ikke lenger grenser som skaper nærhet og avstand. Jesus gir nærhet for alle. Han gjorde det på korset da han ga sitt liv for verden. Dette viser en helt annen vei enn å bekjempe og beseire. Jesus seiret ved sin død, sin egen selvoppgivelse.
Og det er denne veien han kaller oss til å følge. Det er et kors å ta opp for alle som vil følge Jesus. Det har sin pris, men frukten av det er god. I denne etterfølgelsen skjer en endring i vårt eget tankesett. For skillene mellom oss finnes først og fremst i vårt sinn, i måten vi tenker på. Etterfølgelsen av Jesus er en omvendelsesprosess som gir oss et nytt sinn og lar oss se hverandre med nye øyne.
Jesu møte med en samaritansk kvinne ved en brønn i Samaria er en håpefull hendelse. Her ved brønnkanten var det ikke lenger noe som skilte. Her handlet det ikke om en kvinne og en mann, ulik etnisitet og tro. Det var bare to medmennesker som begge var tørste og kunne drikke av samme brønn.