Bibelteksten denne dagen er Lukas 2,40-52, om Jesus som 12-åring i templet. Prekenen er ved Ola Westad.
Økende bevisstgjøring
Lukas 2,40-52
Det er verdt å ha i tankene at fortellingene om Jesus er skrevet med tilbakeblikkets innsikt. Både kors, oppstandelse og himmelfart er en del av bakteppet når de begynner å skrive ned historien om Jesu liv.
Det er antageligvis Markus som er først ute. For ham handler det om hva Jesus gjorde og sa og kulminasjonen med død og oppstandelse. Det ser ut som Matteus plukker opp noe av stoffet til Markus, men han viser også interesse for Jesu bakgrunn og har glimt fra hans første år.
Dette samme viser seg når Lukas setter seg fore å skrive fortellingen om Jesus. Han innleder sin historie med å si at han gikk grundig til verks i sitt arbeid. Han hadde ikke selv vært med på begivenhetene rundt Jesu liv, så det var viktig å granske nøye hva som var overlevert fra de som hadde vært øyenvitner til det hele.
Maria er en av de som får større plass i Jesu første år ved den tilnærmingen Lukas gjør til sin nedskriving. Det er ikke umulig at han møtte den aldrende Maria og fikk høre hennes egne ord omkring Jesu fødsel. Eller så må han ha fått kontakt med noen som hadde hørt Maria fortelle. For han har med noen ting som Maria hadde tatt vare på som sine minner.
Dette er minner som festet seg i Marias hjerte før oppstandelsen ble den endelige åpenbaring av hvem Jesus var. Alt synes så avgjort når vi i etterpåklokskapens lys leser om Marias møte med engelen og budskapet om at hun skulle føde Guds sønn. Men mange tanker må ha kvernet i Marias hode. Hun bar ordene som ikke var til å fatte med seg i hjertet. Og de fikk næring ved flere anledninger. Som da gjeterne kom fødselsnatten og fortalte alt de hadde hørt om den lille. Maria gjemte deres ord i sitt hjerte.
Det må hun må ha gjort med den hilsen hun hadde blitt møtt med da hun besøkte sin slektning Elisabeth også. Og med de ordene Simeon møtte henne med i templet da hun innviet den lille til Gud. Hun undret seg over det han sa, men hun glemte ikke ordene. Det samme gjaldt det profetinnen Anna sa like etterpå. Maria bar alle disse gode men også underlige utsagnene med seg i sitt hjerte.
Så går det tolv år i Lukas` fortelling, og da møter vi igjen den lille familien i templet i Jerusalem. Nå er det Jesu egne ord som skaper undring og blir så dyrebare for Maria: «Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?» Nok en gang ord til å ta vare på og grunne på.
For Lukas inngår alt dette i den gransking han gjorde i beretningene om Jesus. Han gir oss et innblikk i hvordan det hele startet, og han gjør det med bruddstykker av Marias opplevelser. Alt dette må på et eller annet vis ha kommet fra Maria. Enten direkte eller indirekte til Lukas.
Hva handler all denne ivaretagelsen av ord om? For min del blir det til en fortelling om en forståelse som gradvis utvider seg. Marias hjerte fylles med helt utenkelige ord. De bekreftes og gis næring ved flere anledninger og på forskjellige vis. Ord legges til ord og blir til en økende bevisstgjøring. Klarheten blir større og større, og hennes hjerte faller mer og mer til ro i all den undring det er fylt av.
Vi kan være takknemlige for at Lukas gikk så grundig til verks. Han ville gjøre sin fortelling om Jesus så troverdig som mulig for de som skulle lese den. Marias plass og vei i denne fortellingen er oppmuntrende for oss som lesere i dag. Hennes møte med det utenkelige og på mange måter helt absurde, er som et bilde på vårt eget møte med det samme.
Vi leser og hører om noe som overgår all forstand. Men i stedet for bare å slå det fra oss som oppspinn og drømmerier, lar vi ordene få plass i hjertet vårt. Vi leser om Maria og gir hennes fortelling plass i vårt eget hjerte. Vi leser hele fortellingen Lukas og de andre evangelistene har gitt oss om Jesu liv, død og oppstandelse. Vi undrer oss, slik Maria gjorde. Men vi tiltrekkes også av ordene, på samme måte som henne. Og vi merker at ordene gjør noe med oss.
Det er i denne prosessen at troen blir til. Vi kommer til en erkjennelse av at det faktisk er noe som ligger utenfor den vanlige ramme av forståelse. Det finnes også en forståelse som bare troen kan gripe, uten at vi av den grunn oppgir vår fornuft og rasjonalitet.
Denne bevisstgjøring er basert på kjærlighet. Maria bar ordene om Jesus i sitt hjerte. Hun favnet ordene og favnet dermed Jesus. Slik vi tar imot hans ord og favner og lar oss favne. Det vi gjemmer i vårt hjertes innerste blir til en gryende bevissthet som vokser seg sterkere og sterkere. Aldri makter forstanden å utlegge hvordan alt dette henger sammen. Men hjertet faller til ro. Det trenger til slutt ikke annet svar enn å vite seg elsket og selv få elske.