Dette er prekenen Ola Westad hadde 1. søndag i faste under den strømmede gudstjeneste fra Centralkirken.
Kors og oppstandelse
Matteus 16,21-23
Med denne teksten som innleder fastetiden, veien mot kors og oppstandelse, skjer et markant skifte i evangeliefortellingen. Det er likt gjengitt hos alle de tre synoptiske forfatterne – Matteus, Markus og Lukas.
Bakteppet er Peters svar på Jesu spørsmål om hvem de mener han er. Du er Messias, sønn av den levende Gud, sier Peter. Da forteller Jesus at de er på vei til Jerusalem, og der venter det ham lidelse og død men også oppstandelse. Tre ganger gjentar Jesus dette underveis til Jerusalem. Uten at disiplene skjønner hva det handler om.
Det er ikke noe å si på at dette var vanskelig å forstå for dem. Lidelse og død har alltid skapt problem for den menneskelige tanke. Og mindre blir ikke forvirringen når han de mener er sendt fra Gud også skal bli gjenstand for lidelse og endatil død. Det er som om Jesu avsluttende utsagn om oppstandelse ikke høres gjennom støyen som ordene om lidelse forårsaker.
Kristusmysteriet er den store arven gitt den kristne kirke å formidle til verden. Det innledes med at Gud blir menneske og blir født inn i verden på samme hjelpeløse vis som alle oss andre.
Så er det ikke mye som sies om Jesu barndom og ungdomstid. Men vi oppfatter at han er avhengig av den samme omsorg og trygghet som ethvert barn er.
Den voksne Jesus fremstår med en modenhet og myndighet som har en dragende appell i seg. Vi leser om hvordan det han sier og gjør vekker noe i de rundt ham som endrer deres liv. Han gir mennesker håp og livsmot.
Det er noe enestående og suverent hos Jesus som gjør at å forbinde ham med lidelse og død virker helt absurd på de som står ham nær. Det er da også det som får Peter til å ta tak i Jesus og med innstendighet hevde at dette kan umulig være veien. Måtte Gud forby det!
Hvilken tanke av anstøt at Gud skal lide og dø. Hvilken tanke av dårskap at Guds vei i verden handlet om lidelse og død. Denne menneskelige reaksjon på Guds handlemåte, ut fra forskjellige ståsteder, er det Paulus som utbroderer. Og mot denne bakgrunn understreker han evangeliets kjerne for sin del: Jeg vil ikke vite av noe annet iblant dere enn Kristus og han korsfestet.
Det skriver Paulus i lys av oppstandelsen. Den delen av Jesu proklamasjon som ble borte for Peter og de andre fordi lidelsen og døden tok hele fokuset. Vi befinner oss i likhet med Paulus på oppstandelsessiden av Jesusfortellingen. Det gir oss mulighet til å koble de ulike delene i Jesu utsagn og prøve å forstå hva de innebærer.
Men i vår søken etter å forstå Jesu vei, må vi ikke glemme at vi snakker om et mysterium. Å lodde dybdene i korset overgår det vi kan forklare, men det stråler noe ut fra korset som viser på hvilken måte Jesus er stor.
Korset er selve symbolet på lidelse og død. Det var fornedringens sted, som Jesus villig lot seg føre til. Og ved å gjøre det, forvandlet han for all ettertid den menneskelige erfaring av lidelse og død.
Han tok ikke bort de smertefulle erfaringer som hører livet til. Men han delte de med oss. Han bar dem på sin egen kropp. Alle våre sår. All vår synd. All den smerte som noen ganger virker helt uutholdelig for oss.
Før sin død hadde Jesus sagt noe som kom til å bety enormt etter hans oppstandelse. «Når jeg løftes opp, skal jeg dra alle til meg.» (Joh.12,32) Slik omtaler han selv sin storhet. Ikke et menneske er unntatt der han henger på korset, løftet opp mellom himmel og jord. Alle er tatt med. All menneskelig erfaring er inkludert i hans egen lidelse. Og på samme måte er alt som hører våre liv til en del av Jesus i hans oppstandelse fra de døde.
Det er alt dette som får William Barclay til å påpeke i sin utleggelse av dagens bibeltekst at Jesus kom ikke for å gjøre menneskelivet lett, men for å gjøre det stort. Det ville være en fortegning og forenkling å påstå at Jesus løser alle problem. Det er ikke det som er Bibelens budskap. Men det kraftfulle innholdet i evangeliet er at Gud bærer vår smerte. Han deler den helt og fullt, og når dette går opp for oss endrer bildet seg.
Det tunge blir ikke fullt så tungt. Det håpløse er likevel ikke helt håpløst. Når den delte smerte også er omfattet av en delt oppstandelse, kastes et lys inn over livet som gir det nytt perspektiv og utvider rammene for det vi ser. Livet blir større. De truende kreftene kaster fremdeles skygger over vårt liv. Men lyset fra ham som deler vårt liv er sterkere og inngir mot og håp til dagene som er våre. Og det omfatter oss alle.