Her kommer salme og preken til påskedagen.
Kåre Øgreid har spilt inn «Deg være ære», og denne gang har han fått hjelp av sin bror, Håkon på gitar.
Prekenen er ut fra Matteus 28,1-10 og har tema: «Troens øye ser det».
Her er linken til «Deg være ære»
Deg være ære/Thine be the glory/À toi la gloire
Deg være ære/Thine be the glory/À toi la gloire
Troens øye ser det
Matteus 28,1-10
Det har aldri vært lett å skilles fra den man er glad i. Dette er en erfaring som hører menneskelivet til. Vi vokser sammen og knytter bånd som blir sterkere og sterkere. Inntil det oppleves som verden raser når båndene brytes. Kjærligheten har en iboende smerte i seg som vi ikke kommer unna. Det måtte i så fall være ved å fortrenge kjærligheten. Men det lar seg vanskelig gjøre. Vi er skapt til å elske og danne disse båndene som blir så smertefulle å bryte.
Tidlig en morgen er to som begge heter Maria ute i samme ærend. De ville ta et endelig farvel med en som de begge hadde blitt så uendelig glad i. De hadde overvært en grusom død som gjorde en utenkelig slutt på deres vandring sammen med Jesus. Nå ble de dratt mot hvilestedet han hadde fått. Graven ble deres siste møtested med den døde. Slik det til slutt blir for oss alle.
Men noe var totalt annerledes denne dagen. Ingenting gikk som de hadde tenkt. Merkelige ting skjedde og de ble rystet i alle sine forestillinger. Selv jorden ble rystet. Da han døde et par dager tidligere, hadde også selve naturen reagert. Enda det skjedde midt på dagen hadde et mørke senket seg over den døende. Som om skapelsen ville dekke det fatale som skjedde. Når han så bryter ut av dødens favntak, er det som jorden skaker i sine grunnvoller.
Slik universet for nesten 14 milliarder år siden ble til i et Big Bang, skjer et Big Bang på et annet plan. Og to sørgende kvinner blir forskremte vitner til det som skjer. De trenger virkelig å høre et beroligende «Frykt ikke!» Først er det en engel som prøver å roe dem. Så er det Jesus selv. Men når de til slutt løper hjemover, er det med en skrekkblandet glede. De vet ikke helt hva de skal tro. Noe som ikke er vanskelig å skjønne.
Jesus hadde lagt noe til sitt «Frykt ikke!». De fikk med en beskjed til Jesu disipler at de skulle dra til Galilea, og der skulle de få se ham.
Av andre evangelieberetninger, kommer det fram at de allerede på oppstandelsesdagen møtte Jesus. Og på den tiden var de alle i Jerusalem. Hvorfor da denne understrekingen av Galilea?
Galielea var hjemstedet til Jesu disipler. Det var i dette området rundt Gennesaretsjøen nord i landet de levde sine liv. Det var også her det meste av Jesu offentlige liv hadde utspilt seg.
Nå ville Jesus treffe sine venner i de kjente trakter. I hjemlige omgivelser. I hverdagslivet. Det er som om det er dette som understrekes med Galilea. Når det sies at de skal se ham der, er det som om han sier at hans oppstandelse lar seg erfare i hverdagen.
Bare slik kan den erfares. Oppstandelsestroen bæres ikke oppe av en tom grav i Jerusalem. Selv om det kan være interessant og sterkt nok å se det man antar var Jesu grav. Men det er i vanlige menneskers hverdag den oppstandne bekrefter seg. Erkjennelsen av at Jesus lever vokser fram i hjertene til de som har sett ham.
For Jesu første venner skjedde dette fysisk. De så ham med egne øyne og innså at han hadde beseiret døden. Men også disse første vennene skulle lære seg å leve med en oppstandelsestro som ikke var avhengig av å se med det fysiske øye.
Jesus brukte nærmere halvannen måned på denne opplæringen. Han viste seg for dem innimellom, men sjeldnere og sjeldnere, inntil han ble helt borte. Det virker som dette var en hard lekse å lære for disiplene. På et tidspunkt ser det nesten ut som de gir opp og vender tilbake til fisket som før.
Men Jesus henter dem inn igjen og fornyer troen på at han lever og er sammen med dem. Også når de ikke ser ham. Troens øye kan se det. Hjertets indre øye ser det som ikke trenger andre ytre bevis.
Dette er troens gave som hører oss alle til. Noen fikk være de første vitner som la grunnlaget for bekjennelsen av Jesu oppstandelse. Men også de måtte lære seg å leve med et nærvær i fravær. Og siden har kirken forkynt det glade budskap: «Kristus døde. Kristus sto opp. Kristus skal komme igjen.»
Han kommer hele tiden. Til de som sørger. Til alle som gråter. Til alle som kjemper sine ulike kamper. Han kommer midt inn i vår hverdag og deler den med oss. Hverdagen fortsetter å være som den er. Og likevel er den helt annerledes. Lyset og håpet fra den oppstandne Kristus er forvandlingen. Med Jesus ved vår side lever vi våre alminnelige liv med en ualminnelig kraftkilde og inspirasjonskilde. Troens øye lar oss erfare det.