Det blir heller ikke denne søndagen overført gudstjeneste fra Centralkirken. Derfor blir søndagens preken lagt ut nå til helgen.
Neste søndag blir det igjen overført gudstjeneste direkte.
Det store i det lille
Markus 4,26-34
Lignelser var en kommunikasjonsform for Jesus. Det var for ham en måte å legge fram dype sannheter. De var små fortellinger som understreket viktige poeng han ville formidle. På denne måten fikk han belyst Guds rikes natur og kjennetegn. For det var gudsriket de handlet om.
Det er likevel viktig å få med seg at en lignelse ikke gir hele bildet og således ikke skal trekkes for langt i sin utlegning. Det er nyanseringer i de innledninger Jesus gir til sine lignelser. «Hva skal vi sammenligne Guds rike med?». «Det er som…». Det er noe i fortellingene som ligner på og er som et bilde på det gudsriket Jesus vil peke på, men ikke ensbetydende med.
De to lignelsene vi har lest fra Markus er begge meget korte og retter fokuset mot noe smått. Et lite frø. Men dette lille skal vi ikke undervurdere. Det som i hånden er så lite at vinden bare kunne blåst det av gårde, viser seg som et mirakel når det blir lagt i jorden. Da fremstår det med en kraft i seg som virker uimotståelig. Det spirer og gror og trenger seg opp gjennom jorden og ut i lyset. Helt av seg selv.
Slik er det med Guds rike. Det har en spirekraft i seg. I seg selv. Helt uavhengig av oss. Det vokser av seg selv. Et lite frø gjennomgår en forvandlingsprosess fram mot modenhet. Når tiden er inne, er frukten klar til å høstes.
Dette er et bilde av håp. Det skjer en vekst selv om den er usynlig for oss. Underveis må vi lære tålmodighet. Det er noe som må ta sin gode tid. Men det kommer en innhøstningstid, og da må vi være rede.
Vi lever ofte med så høye skuldre med tanke på alt som skal presteres og tas hånd om. Det forventes resultater, og helst skulle de kommet i går. Vi styrer og holder på og så glipper et av de flotte kjennetegnene på Guds rike for oss, at de gode livskreftene har en spirekraft i seg selv.
Når Jesus åpner Guds rikes dører for oss, inviterer han oss til å falle til ro i oss selv og legge fra oss alt strevet som truer med å kvele oss. Tro på meg, sier Jesus. Ha tillit til at gode ting kan skje. Uten at de må manes fram av vår rastløse pågåenhet. Å leve med tro er å leve i tillit til Gud slik Jesus gjorde.
I denne tilliten levde Jesus tredve ganske anonyme år i Nasaret. Deretter tre år med mye farting og offentlighet, før det endte med fornedrelse og død. Men selv i sin død var Jesus såkornet som ble lagt i jorden. Da han sto opp fra de døde, var frukten av hans oppstandelse formidabel. Han var med sitt liv en personliggjøring av det gudsriket han forkynte.
Jeg vil ta med noen tanker knyttet til det frøet Jesus navngir i de to lignelsene vi har for oss, sennepsfrøet. Det minste frøet, sies det. Ikke det absolutt minste, men minst av de som tilhørerne var vant til å forholde seg til. Av dette lille vokste det fram noe stort. Ja, ikke så stort da. Det ble til en busk som kunne strekke seg et par meter opp i luften.
Men det handler om noe bitte lite som blir til noe ganske stort. Såpass at det er mulig for fugler å nyte godt av busken til ly.
Det er interessant at det er sennepsfrøet som nevnes ved navn. For dette var ikke et spesielt populært frø. Det ble nærmest ansett som et ugress man ikke ville ha i kjøkkenhagen sin. For om det fikk vokse fritt, ville det fortrenge de andre vekstene og ta hele plassen selv.
Mens Guds rike altså er som å plante et sennepsfrø i hagen sin. Vel vitende om det som kan være dets skadende egenskaper. Denne kjensgjerning er også en side ved Guds rike som er verdt å reflektere over.
Sennepsfrøet kan gi oss noen korrigerende innspill til vår h|ang til perfeksjonisme. Når så mye handler om å lykkes og framstå polert og uten riper i lakken, gir dette lille frøet et bilde av gudsriket som gjør livet sannere og sunnere. For alt er ikke perfekt. Ikke hos noen. Selv med all vår viljestyrke får vi ikke alt til. Det singler noen ganger i glass og ting går i stykker.
Men alt håp er ikke ute av den grunn. Det er fremdeles mulig å leve i tro og tillit til de gode livskreftene. Guds rike har ikke sin plass bare der alt lykkes. Kanskje er det heller slik at det er i nederlagene og det ufullkomne at det særlig viser sin herlighet. Av seg selv vokser det uansett. Og det på en slik måte at frukten av det gir håp og trøst for andre som også strever med sine liv.
Vår delaktighet i gudsriket kan se liten og ubetydningsfull ut. Ja, egentlig ganske ufullkommen. Men vi skal ikke fortvile. Det har en spirekraft i seg som lar oss leve i tro og tillit til noe sterkere enn oss selv. Guds rike er vårt håp i verden. Vi faller til ro i noe som er plantet i vårt hjerte og bærer frukt i sin tid.