Gudstjenestens preken ved Ola Westad søndag 7. februar, i forbindelse med feiringen av Misjonsmessas 50 år, handlet om hvordan Guds rikes velsignelse øses ut blant oss.

Hundre ganger så mye igjen

Markus 10,28-31

Det var late sommerdager. Sommerkvelden var varm og fin. Selv om solen etter hvert gikk ned og det ble noe mørkere, var det ingen tanke for å avslutte dagen. Vi voksne satt og hadde det hyggelig  ved hytta der i Engelsviken, noen familier sammen. Barna sprang rundt og lekte. Det hadde de holdt på med i flere timer.

Så oppdaget Martin på ti år plutselig at klokken hadde passert ti. Indignert kommer han springende til oss voksne og roper: «Er det ingen som tenker på meg, da? Klokken er over ti, og jeg skulle lagt meg for lenge siden!»

Det ser ut til å være et tilbakevendende spørsmål dette. «Hva med meg?» Peter er i samme modus i teksten vi har lest. Han inkluderer vennene sine og spør: «Hva med oss?»

Det som skaper dette spørsmålet hos Peter, er det Jesus akkurat har innprentet dem, at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Da begynner Peter å gruble på sin egen og sine venners etterfølgelse av Jesus. Han lurer på om det de har satset vil regnes som tilstrekkelig for å komme gjennom nåløyet. «Vi har forlatt alt for å følge deg!»

Det ser ut til å ligge i oss dette med innsats og avkastning. Det vi gjør må på en eller annen måte lønne seg for oss. Det er for så vidt ikke noe galt med en slik tankegang. Som at et ærlig stykke arbeid er verdt sin lønn. Det er også rimelig at den som investerer av sine penger i noe venter å få noe ut av det. Men å skulle profitere på noe har også sin potensielle slagside. Det er mulig å bli fanget av profittbegjæret. Over tid kan det som starter kontrollert og nøkternt umerkelig gli over i noe som viser seg vanskelig å kontrollere.

Jeg synes det er mulig å ane noe av dette i samfunnsutviklingen i Norge. Møysommelig ble landet bygd opp etter krigen, og politikken var preget av mest mulig fordeling. Mens nå er det en tendens som går i retning av at likhets-samfunnet vi vokste opp med erstattes av økte forskjeller. Litt i det stille. Uten at det er et uttalt mål.

Det sier oss noe om at det å være våken gjelder på alle områder. Vi kan ikke bli søvngjengere som uforvarende tillater en utvikling vi egentlig ikke ønsker.

Tilbake til Peter. Han må jo bli ganske overveldet av resultatet av det han la i potten. Hundre ganger det han satset. Men Jesus snakker atter en gang om gudsrikets hemmelighet og annerledeshet. For dette med den formidable gevinst skjer for den som ikke venter det.

Det var ikke tanken på gevinst og store profitter som lå bak de valg Peter og hans venner hadde gjort. Det var overbevisningen i Jesu person og det han snakket om som fikk dem til å følge ham. Og så måtte Jesus forklare dem hva de fikk igjen i hundrefoll.

Den hundrefoldige velsignelse sprenger alle rammer. Det venter oss mødre og fedre, barn og søsken som vi ennå ikke kjenner. De kommer til oss som gaver fra Gud. Og vi er gaver til dem fra den samme Gud. Slik er Guds rike. Det har ingen grenser. Det ser ingen begrensninger. Det er altomfattende og totalinkluderende.

Hvorfor startet en håndfull kvinner en misjonsmesse i Centralkirken for femti år siden? Det var neppe tanken på egen vinning som drev dem til det. De gjorde det jo ikke helt uten motstand heller. Men de hadde bestemt seg. De så for seg at det de satte i gang kunne komme noen andre til gode, og da var de villige til å tåle en trøkk for det.

Hva har fått dem til å holde ut disse femti årene? Det tror jeg har å gjøre med velsignelsen i hundrefoll. Ikke fordi de har gått og tenkt på at det må gi dem noe tilbake, men de har merket det og kjent gleden ved det.

Centralkirken har blitt større ved frukten av misjonsmessa. Angola, Liberia, Sierra Leone og Zimbabwe har kommet oss betraktelig nærmere gjennom menighetens misjonsarbeid. Deler av vår utvidede familie bor i disse landene. Her har vi både fedre og mødre, barn og søsken. Slik vi er for dem.

Jeg vil si takk til alle som har vært med og gitt sine bidrag til misjonsmessa alle disse årene. Alle sammen har vært med og gjøre Centralkirkens utsyn større og gi menigheten tilhørighet til et enda større fellesskap enn vi som vanker inn og ut av St. Olavs gt. 28.

Hva med oss, ble det spurt. Ja, hva med oss? Vi gjør ikke Guds vilje for å tjene på det. Vi søker å gjøre Guds vilje fordi det fører godt med seg. Å gjøre det gode er motivasjon nok. Og så er det gudsrikets hemmelighet at det har i seg velsignelse av uant omfang. Hundre ganger så mye igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.