Søndagens preken er ved Ola Westad. Denne søndagen er teksten fra Det gamle testamente valgt som prekentekst,
Trøst mitt folk
Jesaia 40,1-5
Teksten fra Det gamle testamente til denne dagen er hentet fra profeten Jesaia. De femten kapitlene fra førti til femtifem utgjør en særlig bolk av Jesaiaboken. Her høres et budskap om hjemkomst for et folk som er ført ut i fangenskap og utlendighet. Etter år med trengsel og nød skimtes håp om utfrielse og redning. Det er en trøstens tid som innledes.
Trøst, trøst mitt folk. Tal til Jerusalems hjerte. Rop at hennes strid er fullført. Slik innledes hjemkomstprofetiene. Det er så vi aner hvordan et angstfylt hjerte fylles med håp og forventning. Trøstebudskapet oppleves reelt og nært. De er verken glemt eller forkastet. De er fremdeles Herrens folk og blir sett av Herrens barmhjertighet.
Det er en vei tilbake, og det er dette håpet og denne trøsten som skal forkynnes. I lang tid har de ikke sett noen vei ut av uføret, men nå er tiden inne til å rope ut at veien finnes. Midt gjennom ørken, fjell og daler, bakker og alt som er av hindringer, går det en vei hjem. Ørkenens hete skal ikke ta knekken på de som går på den. Høye fjell jevnes til flat mark. Det samme gjøres med dype, ugjennomtrengelige daler. Med naturens bildespråk understrekes at den vei Gud har åpnet, kan ingen stenge.
Dette er favorittdeler av Det gamle testamentes tekster for min del. Jeg synes det er like forfriskende hver gang jeg leser dem og fordyper meg i dem. Jeg elsker å lese dem høyt for meg selv og kjenne at de taler til mitt hjerte. Jeg kjenner trøsten, håpet, gleden. Jeg er sett i barmhjertighet og får leve med det håp og den trøst det gir. Det Gud gjør kan ingen gjøre ugjort. Hans herlighet skal åpenbares så alle kan se det.
Her er det lagt inn et lite ord i teksten som understreker nettopp det kollektive i de gode nyhetene. «Alle mennesker skal sammen se det.» Herrens herlighet, altså. Den skal åpenbares så alle skal kunne se den sammen.
Dette er den åpenbaring vi kjenner fra han som Gud sendte. Han som omtales som det levende Ordet. Det Ordet som ble menneske og åpenbarte sin herlighet, den herlighet han hadde fra sin himmelske Far.
Slik blir det en naturlig kobling mellom Herrens herlighet som Jesaia forteller om og den herlighet som noen århundrer senere tillegges Jesus, som Guds enbårne Sønn. Alt sentreres til slutt i han som kom og levde midt iblant oss, og i den død og oppstandelse som endret alt.
Han kom ikke for noen mens andre ble oversett. Han kom til den verden som hører Gud til for å bli redningen for hele Guds verden. For at vi sammen skal se hans herlighet og gledes ved det vi da ser. At Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han elsker alle på samme måte. At den barmhjertighet som møter oss i alle livets strabaser og utfordringer ikke er forbeholdt noen, men er tilgjengelig for alle. Den livsoppholdende trøst er gitt som en gave til hver den som vil ved han som kom.
Advent handler om at Herren kommer. Han kommer til alle som synes han er langt borte og fraværende i livet. Det er dette vi ofte strever med, at Gud oppleves så fjern. Som om han ikke bryr seg. Adventtekstene bryter denne tankegangen. Gud er ikke langt borte fra noen av oss. Han kommer oss i møte på en vei han selv rydder for at det skal være mulig for oss å ferdes på den.
Felleskapspreget den har kan vi aldri glemme. Den er i ordets rette forstand en allmenning. Den hører alle til. Ingen kan lukke andre ute fra den. Her er det ingen poengtering av oss og dem. Her er vi sammen. Det lille ordet utgjør hele forskjellen. Herrens herlighet i alle sine fasetter er vi sammen om.
Men dermed endres også utsynet når vi går på veien som Gud har ryddet. Vi ser ikke lenger en oppdelt verden. Vi ser en verden som er én. Og vi skjønner at mye av grunnen til lidelsen vi ser rundt oss skyldes at vi har glemt eller oversett det fundamentale i at vi går sammen på veien.
Erfaringen viser at vi trenger å få klarnet synet vårt for å se Guds herlighet. Ellers kan vi gå rundt og tro at vi lever uten Gud. Og vi kan tro at vår oppgave er å samle oss på vakt mot «de andre». Mens sannheten er at Gud er oss nær på en ryddet vei som hører alle til.
Det er godt at det trøsterike budskapet møter oss i vår ufullkommenhet. Vår treghet til å innse de dype sannheter hindrer ikke Gud i å se på oss med barmhjertighet. Det er nettopp vår sendrektighet og gjenstridighet som gjør oss avhengige av at Gud møter oss med nåde og ikke med dom.
Advent er derfor nådens tid. Det er tid for å trøste Guds folk og tale vennlig til hjertene. Alt er gjort opp for og adgangen er fri til veien der Gud møter oss og der vi møter hverandre.