Dette er prekenen fra menighetsens takkedag 13. juni, ved Ola Westad.
Takk, at jeg også fikk ditt kall
Johannes 1,35-51
Gudstjenesten i dag markerer det vi i vår kirkelige sammenheng kaller takkedag. Et arbeidsår i kirken, fra oppstart om høsten da menighetens ulike aktiviteter kom i gang etter sommeren, avrundes foran en ny rolig sommertid.
I år blir takkedagen annerledes ved at det ikke er mulig å samles og gjøre den markeringen som hører dagen til. I tillegg er året bak oss ganske annerledes siden vi bortsett fra en kort periode om høsten ikke har hatt aktiviteter i kirken. Det som har skjedd, har foregått digitalt.
Slik sett er årets takkedag en sterk påminnelse om det vi har savnet gjennom året, muligheten til å være sammen og dele fellesskap. Vi merker at både ånd og kropp lengter etter samvær med andre. Det er ikke naturlig å bli gående så mye alene med tro og liv som vi har gjort det siste året.
Når det er sagt, er det likevel mulig å finne takkeemner også i en tid som denne. Det kan handle om at vi tross alt har kommet oss gjennom en annerledestid og at vi nå aner et sosialt skifte med økte muligheter for fellesskap igjen. Takken går til Gud som har hjulpet oss til å holde ut restriksjoner og avstand, samtidig som vi er takknemlige for en vaksinering som endrer fremtidsutsiktene.
Dagens bibeltekst leder også tankene våre på takknemlighetens vei når Johannes gir oss et innblikk i hvordan de første disiplene fikk sitt møte med Jesus. Johannes var selv blant disse, men det han gjenforteller må han ha fra sine venners egen munn.
Ganske sikkert er dette fortellinger de flere ganger har delt med hverandre og minnet hverandre om. Gjennom spørsmål og hentydninger hadde de holdt minnet levende. Vennskapet med Jesus hadde blitt deres livs viktigste anliggende, og det var bare naturlig at de fra tid til annen snakket om hvordan det hele begynte.
Den ene sier til den andre: «Andreas, husker du da vi fulgte etter Jesus på avstand og lurte på om vi skulle våge å ta kontakt med ham?» «Ja, det husker jeg godt. Men han skjønte at vi var nysgjerrige på ham og tok selv kontakt med oss. Vi ble så overrumplet da han spurte hva vi ville at vi ikke kom på noe annet å si enn «Hvor bor du? – Han må ha lurt på hva slags typer vi var»». «Sikkert, men han lot oss bli med og vi fikk en hel ettermiddag og kveld sammen med ham. Jeg glemmer aldri det inntrykket vi satt igjen med da vi gikk hjem om kvelden. Vi ble hekta for livet i løpet av noen timer.»
«Ja, det var tydelig at du hadde opplevd noe stort da du kom og ville at jeg skulle treffe Jesus også», brøt Peter inn. «Og det første han sier til meg er at du er Simon, men du skal kalles Peter – klippen. Jeg skal innrømme at jeg ble litt svett da, jeg er jo klar over at jeg kan være ganske brå og impulsiv.»
«Men impulsiv kan han jo også være selv,» sier Filip. «Jeg ante knapt hvem han var da han kom til byen vår, og uten videre ba han meg om å følge ham. Jeg må si jeg stusset med det samme, men det var noe med ham som gjorde at jeg ikke kunne si nei. Og jeg har ikke angret på at jeg sa ja.»
«Du stusset du og Natanael, da jeg sa at vi hadde funnet han som det er profetert om og at han kom fra Nasaret – hva var det du utbrøt da igjen?» «Det glemmer jeg aldri – Kan det komme noe godt fra Nasaret? – Jeg har mange ganger tenkt på at min fordomsfullhet kunne holdt meg borte fra det beste som har hendt meg. Jeg er sjeleglad for at det ikke gikk slik.»
Slik kunne de sitte sene kveldstimer og mimre. Og det de tenkte tilbake på, fylte dem med takknemlighet. Veiene til Jesus var forskjellige slik de selv var forskjellige. Men det de hadde felles var et fortrolig bekjentskap som nå opplevdes umistelig for dem alle. Jesus var sentrum i deres liv, og det var i hans nærhet de også hadde kommet nær på hverandre og blitt knyttet så sterkt sammen.
Det er mange år mellom disse hendelsene og vår egen tid. Men vi deler den samme takknemligheten. Det gjenspeiles slik Karl Ludvig Reichelt formulerte det i den kjente sangen «Din rikssak Jesus være skal min største herlighet. Takk at jeg også fikk ditt kall og skal få være med.»
Våre veier til Jesus er like forskjellige som de var for hans første venner. Men vi har den samme grunn til takk for at vi er ønsket velkommen inn i fellesskapet. Det gjør godt å tenke på at vi er invitert til å innta en plass ingen andre kan fylle. Slik blir det når han kaller på bred basis uten å gjøre forskjell på noen.
Så gir det mening å ha en takkedag i år også. For egentlig er alle dager en takkens dag. Det er noe fint med å våkne opp og kunne takke for livet og den sammenhengen vi er satt inn i. Invitasjonen til vennskap står ved lag, og dag for dag får vi mulighet til å bekrefte vårt ja i glede og takknemlighet.