På takkedagen 18. juni 2023 talte prest Ola Westad over Centralkirkens tre kors, i møte med kirkens historie og fremtid. Her kan du lese prekenen, og nederst ser du bilde av de tre korsene.
Centralkirkens tre kors
Vi står noen ganger i livet ved veiskiller som markerer et tydelig før og etter. I 1887 skjedde dette for en stor flokk metodister i Oslo. 82 medlemmer fra 1. Metodistkirke på Grünerløkka ble overført til en ny menighet, 3. Metodistkirke. Den nye menigheten fikk etter noen år navnet Centralkirken.
Fire ganger ga 1. Metodistkirke fra seg et betydelig antall medlemmer for at de kunne etablere en ny menighet. Den siste var Bjølsen i 1893.
Utvidelsen av virksomheten skjedde altså de første 30 årene ved at det ble dannet nye menigheter rundt i byen. En slik utvikling var naturlig i en tid der mobiliteten i samfunnet var en helt annen enn i dag. Menighetene etablerte seg i området av byen der medlemmene bodde. For Centralkirkens del dreide det seg om Vika, det som ligger ned mot Rådhuset.
Det er god grunn til å berømme 1. Metodistkirke for visjon og villighet til å tenke så ekspansivt som den gjorde. Det var betydelige innhogg i medlemsmassen som ble gjort ved alle medlemmene menigheten ga fra seg med års mellomrom.
I dag handler veiskillet for Oslometodismen ikke om å spre seg mest mulig, men om å samle seg og forene ressursene i en ny tid. De tre gjenværende menighetene har alle sine medlemmer spredt utover hele Oslo og omegn. Den lokale profilen er tonet ned, og det oppleves naturlig at vi slår oss sammen for å bli sterkere sammen.
Så er vi kommet dit at det er siste gang vi feirer takkedag som Centralkirken menighet. Når vi møtes til samlingsdag over sommeren, er det sammen med Grünerløkka og Bjølsen i det som neste vår blir en ny, sammenslått metodistkirke.
Denne takkedagen blir derfor som en takk for mer enn et arbeidsår som ligger bak. I år må vi takke for 136 års virksomhet. Takk til 1. kirke som var villig til å gi fra seg 82 medlemmer. Takk for de 82 som valgte bort det trygge og kjente på Grünerløkka for å skape noe nytt. Takk til alle som har fulgt i deres fotspor og bidratt til Centralkirkens utvikling og vekst i alle årene etterpå. Vi står i dag på skuldrene til mange trofaste medarbeidere, som har lagt et fundament vi kan bygge videre på. Vi kjenner på god grunn til takknemlighet.
Det var en milepæl i Centralkirkens historie da menigheten endelig fikk gode, egnede lokaler til sin virksomhet. St. Olavs gate 28 innledet en ny æra da bygget ble innviet i 1961. Det har gitt menigheten over 60 år med god ro og trygge rammer for arbeidet.
Et karakteristisk trekk ved kirkerommet alle disse årene, har vært de tre korsene som utgjør alterbildet. Dagens vakre eikekors kom på plass i 2001. De tre korsene som ble hengt opp til innvielsen i 1961 var mye enklere. Det kan virke som det ble litt hastverk for å få frontpartiet klart til åpning.
Men allerede fra starten ble de tre korsene et symbol på Centralkirken. I all sin enkelhet ga de identitet til menigheten. Å se korsene var å bli minnet om Centralkirken.
Slik har det også vært for meg. Og symbolikken bak er noe jeg synes er det flotte med dem. Den forteller om en tankegang som setter det bibelske budskap i et vidtrekkende perspektiv.
Mange vil tenke at de tre korsene peker mot Golgata, der det i sin tid var reist tre kors samtidig. På det midterste hang Jesus, og på hver side av ham en røver. Dette er i seg selv et bilde som kunne vært god grunn til korsenes symbolikk. Men det er ikke de tre korsene på Golgata de peker tilbake på.
Det store korset i midten handler om Golgata. Det er korset Jesus døde på og ble det endelige offer som gjorde alle typer ofringer overflødig. Vår Gud er en forsont Gud, som kaller oss alle til forsoning. Det brutte skal ikke knekkes og forkastes. Det skal forbindes og helbredes. Gud er barmhjertig og forbarmer seg over oss i vår svakhet. Det er budskapet som strømmer ut fra Jesu kors.
Det lille korset bak Jesu kors henter sin inspirasjon fra steder i Bibelen som antyder at korset var i Guds hjerte før verden ble til. Det sier noe om at korset var en del av Guds skapertanke og oppsto ikke opp som et resultat av at noe gikk galt i Guds plan. Korset som symbol på tilgivelse, oppreisning og helbredelse ligger der allerede i skapelsen. Det er forsoningens mulighet til alle tider. Det er nådens vei i verden.
Slik henger det lille korset bak sammen med det store korset i midten, Jesu kors. Men det er et mindre kors til som også henger sammen med det store. Det lille, fremste korset er mitt og ditt kors. Det er korset Jesus ber oss alle bære. «Om noen vil følge meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.»
Det er dette som er veien i Guds verden. Den som handler om å sette den andre først. Om å sette Gud først. Om å være barmhjertig slik Gud er barmhjertig. På denne veien kan det som er nedbøyd reises opp og det brutte bli leget. Det som er kommet fra hverandre kan forsones og forenes. Det er på denne veien synd tilgis og sår leges.
Jeg er stolt over Centralkirkens tre kors. De viser til en menighet som evnet å skape et enkelt og symboltungt alterbilde. I dag fremstår korsene som vakker kunst og som bærere av et forløsende og livsnødvendig budskap.
Så lenge den sammenslåtte menigheten holder til i St. Olavs gate 28, som vi herettet vil omtale som Metodistkirken i Oslo, vil de tre korsene være som et fyrlys for oss. Hva som skjer den dagen vi ikke er i dette lokalet lenger, vet vi ikke.
Men uansett håper jeg at den nye menigheten vil ha en klar tanke om korset som symbol for veien vi er kalt til å gå. Det er ingen annen vei som kan knytte en fragmentert verden sammen. Det er bare korsveien som river ned murene som skiller oss fra hverandre.
Og denne veien er til å kjenne igjen i all sann religion og gudssøken. Derfor rekker vi hånden ut til alle som går denne veien uansett hva de kaller den.
Men for oss er den uløselig knyttet til Jesus og det han har vist oss. Det har den vært så lenge vi har kalt oss Centralkirken. Det vil den også være når vi sammen med Grünerløkka og Bjølsen skal bli Metodistkirken i Oslo.
En ring sluttes ved at tre menigheter med felles opphav igjen forenes til en enhet. Det er mye å takke for i hver av de tre menighetenes historie. Nå får vi takke for muligheten som gis til å gå sammen videre. Vi gjør det i takknemlighet over at Gud er den samme. Og da kan vår kirkefar, John Wesley, få det siste ordet: «Det beste av alt, er at Gud er med oss!»
