Dette er prekenen Ola Westad holdt søndag 21. mars i Centralkirken.
Vi synger med Maria
Lukas 1, 46-56
Marias lovsang har vært en del av kirkens bønneliv fra de første århundrene. Maria selv fant inspirasjon til sin lovprisning i den rike jødiske tradisjonen hun var en del av. Hun så Guds miskunn i det lange perspektiv. Hun priser Gud for at hans store barmhjertighet har tatt vare på generasjon etter generasjon. Helt fram til hun selv blir en så sentral del av Guds miskunn at hun knapt er i stand til å fatte omfanget.
Men det er rekkevidden av det som skjedde med Maria som har gjort at Magnificat – som hennes lovsang kalles, etter åpningsordet på latin – har satt ord på gledens kilde gjennom kirkens historie.
Det er dette som har gitt Eivind Skeie bakgrunn til å utforme
med sine ord vår deltagelse i Marias lovsang:
Vi synger med Maria vår store glede ut
til ham som gav oss Jesus, til himlens høye Gud.
For hellig er hans navn, ja, hellig er hans navn.
Jesus er ikke nevnt i Marias lovsang. Og likevel er det hans navn som dirrer i kulissene bak alle de takknemlige ordene. Når Maria utbryter at fra nå av skal alle slekter prise meg salig, er det Jesus det handler om. Aldri skal hun bli glemt som gav oss Jesus. Ja, salig er hun for sin gode gjerning.
Kirken har i den grad hedret Maria for hennes velgjerning at hun har fått navnet «Guds mor». Hun fødte himlens kongesønn og ble med det «gudefødersken».
I den protestantiske del av kristenheten har ikke dette alltid blitt forstått. Det har vært en frykt for at Maria skulle ta noe av plassen som bare tilkommer Jesus. I stedet for å se den katolske aktelse for Maria, så vi en Mariadyrkelse vi tok avstand fra.
Dette bildet har også endret seg den senere årene, som så mye annet på det økumeniske plan. Derfor er det nå mulig for Eivind Skeie å skrive en salme til hyllest av Maria og oppleve at den blir mottatt som et kjærkomment bidrag til salmeskatten vår.
Med frimodighet, glede og takknemlighet kan vi synge om Maria. Hun er også for oss Guds mor. Det var hennes uforbeholdne ja som ble Jesu vei inn i verden. Marias morsliv ble en frelsens kanal for hele Guds verden. Slekt etter slekt kan prise henne salig for det.
Men dette er én saligprisning av mange i hennes mektige lovsang. Lovprisningens hovedfokus er hele tiden Guds miskunn som aldri tar slutt. Den barmhjertige Gud prises for alle sine velgjerninger slik løftene til alle tider har gitt håp om.
Og da er vi tilbake i det lange perspektiv i Guds handlemåte. Hans frelsende hånd har vært tilstede i hans verden alltid. Det er dette Maria ser og takker ham for. Om vi går til leseteksten i Efeserne 1, ser vi hvordan Paulus utformer en lovsang til Gud der perspektivet dras enda lengre ut.
Paulus skriver om en utvelgelse i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Det er en svimlende tanke om storheten i Guds skaper- og frelsesplan. Skapelse og frelse hører sammen, og Guds nåde har fra begynnelsen ligget under i alt han gjør.
Gud er den alltid proaktive. I et slikt lys kom ikke Jesus for å rette opp en kollaps Guds plan. Tvert imot, han kom når tiden var inne, slik Gud hadde tenkt før noe var skapt. Jesus kom og gav nåden et ansikt. Den nåden hadde alltid vært der. Men aldri har vi sett den så tydelig som ved han som Maria fødte, og som kom sendt fra Gud.
Han er gudesønnen, men også Menneskesønnen, som er Guds utstrakte hånd til frelse for sin verden. Ingen strever alene med sine liv. Det er ikke noen som tynges ned i skyld og fordømmelse og må gjøre det ensom og uten håp om fred.
Maria synger om et nærvær av miskunn i alle slekter. Paulus lar lovsangen gå tilbake til før verden ble skapt. Jesus er fullbyrdelsen som gir sangen mening til alle tider. Han viser i liv og handling hvordan Guds hjertelag av godhet retter seg mot alle Guds barn i hele Guds verden. Det er ingen som strever alene uten Gud.
Maria fikk nåde til å være den kanal som gav Gud en kropp i verden. Vi glemmer henne aldri for det. Men full mening gir sangen til Maria når vi også villig blir en kanal for Guds nåde.
Verden trenger til enhver tid nåde. Gud har gitt oss sin Sønn og vist at nåden er tilgjengelig og fri. Troen på Jesus gjør oss til hans venner og etterfølgere. Da blir det å målbære og synliggjøre nåden som gjennomsyret Jesus også vårt livs mål.
På denne måten vil kanskje noen også finne grunn til å takke Gud for at vi er til. Så handler heller ikke det om en dyrkelse av oss selv. Men det viser storheten i Guds miskunn. I det ene øyeblikk løfter den opp og gir håp når vi strever. For i neste øyeblikk å utruste til aktiv deltagelse i samme miskunn.