En hilsen på 17. mai

Skrevet av Maria Pedersen-Mong, prest i Centralkirken

Apg 17, 22-25

Gratulerer med dagen! Dagen hvor smilet er litt bredere, gjestfriheten litt større, entusiasmen litt tydeligere. Dagen som får oss til å kjenne på kroppen av vi hører sammen!

17 .mai er Norges dag. Den handler om frihet og nestekjærlighet. Om å skape et samfunn som reflekterer det liv Gud har skapt oss til.

Slik tenker jeg om 17. mai, i hvert fall til vanlig. Men i år er det jo nærliggende å tenke at smilet ikke er så bredt som det pleier, at gjestfrihet kanskje ikke er det vi prioriterer først, og jeg vet i hvert fall med meg selv at entusiasmen for 17. mai aldri har vært lavere.

De siste 2 månedene har vi fått kjenne på hvordan det er å miste det vi feirer 17. mai. Friheten. Mulighetene. Fellesskapet. Vi har fått kjenne på ensomheten i det å stå alene, og savnet etter enkle ting vi har tatt for gitt.

Men som vi har hørt politikerne si i ukesvis: 17. mai er ikke avlyst! Den blir annerledes enn hva vi er vant med, det blir ikke noe barnetog eller store sammenkomster. Men 17. mai blir det uansett.

I 1875 skrev Elias Blix den kjente og kjære salmen ”No livnar det i lundar”, og i et av versene skriver han: Du vår med ljose dagar , med lengting, liv og song, du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong.

Det er noe spesielt med våren i Norge. Etter en lang og kald vinter, når de første små vårtegn kommer og gradene klatrer sakte oppover. I takt med at det blir grønnere på trærne og blåere på himmelen, trekker også det norske folk ut. Det er noe med stemningen våren bringer med seg, som om den løfter hele folket ut av dvale. Og kanskje kan man si at våren når sitt klimaks når vi kommer til 17. mai. Men sånn har det jo ikke vært i år, og da kan vi kanskje støtte oss til Elias Blix sine ord: Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song, du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong.

17. mai lar oss tenke både bakover og framover. Bakover på de som bygde landet vårt, som vi på en dag som denne minnes i tekster, sanger, drakter og flagg. Og framover, kanskje først og fremst mot en vår der vi kan feire 17. mai slik vi pleier – mot ein betre vår – men også framover mot de som skal komme etter oss, de som skal videreføre og bevare alle verdiene vi feirer på 17. mai.

Og selv om vi ikke har vært sammen på ukesvis, så har verdiene vi feirer på 17. mai absolutt vært synlige. Dugnadsånden. Nestekjærligheten. Det å strekke seg enda litt lenger for de som er sårbare. Vi har stått sammen, alene. På tvers av tro, tilhørighet, meninger. Og når vi nå skal feire nasjonaldagen vår, er det kanskje disse tingene vi først og fremst er takknemlige for. Det vi er stolte av.

17. mai handler om å se skjønnheten i det stedet vi bor på. Takke for friheten. Takke for mangfoldet. Takke for ressursene. Takke for alt det som er spesielt, det som gjør Norge til Norge. Det handler om å takke vår Skaper, for landet vårt, for det som har vært og det som skal komme. Og det handler om å tro på at bedre dager kommer. At vinter atter en gang skal skifte med sommer. At den gode friheten alltid skal vokse.

Fagert er landet du oss gav,

Herre, vår Gud og vår Fader!

Fagert det stig av blåe hav,

soli ho sprett og ho glader,

signar vårt land i nord og sud;

såleis di åsyn lyser, Gud,

over vårt Noreg i nåde!

Tekst: Anders Hovden, 1907

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Hør salmen «Fagert er landet» innspilt av Kåre Øgreid, musiker i Centralkirken: