Påskedag: Håpet er ikke avlyst!

Luk 24, 1-9

Daglig går vi forbi Holmlia kirke, like i nærheten av der vi bor. Godt synlig for de forbipasserende er det hengt opp et banner med følgende tekst: «Håpet er ikke avlyst!» I en tid med mange andre avlysninger, er dette en passende hilsen å ønske god påske med. Håpet lar seg ikke avlyse.

Det er heller slik at håpet er det som blir stående igjen når alle andre ting svikter. Vi kan ribbes for det meste, men håpet er det vanskelig å få has på. Visst kan det komme under sterkt press. Det er tider da det nærmest lever i trass. Men det er der.

Å få kjenne håpet på denne måten er nåde. For vi opplever at det er noe mer enn vår magasinerte viljestyrke som holder oss oppe. Vi kommer langt med vilje og standhaftighet, men til slutt vil våre beste anstrengelser ikke være nok. Da kommer Guds nåde oss til hjelp, og den gjør det i form av håp. Dette håpet er så kraftfullt at det er i stand til å holde oss fast når vi føler vi blir skylt vekk fra sikker grunn.

Hebreerbrevet beskriver dette nådefulle håpet som et anker trygt og fast for sjelen. Det er et flott bilde. Bølgene kan kaste en båt omkring så den ser redningsløs tapt ut. Men så lenge forbindelsen til ankeret holder, er båten ikke tapt. Den blir berget fra bølgekavet. Slik er det med sjelens forankring i håpet.

Det kristne håpet er for all framtid knyttet til påskedagens morgengry. Det var da det fødtes det håpet som har båret kirken gjennom alle slags tider senere. Det var ikke det at folk ikke hadde levd med håp før, men aldri hadde håpsbudskapet fremstått med en slik lysglans som da påskemorgen slukket sorgen til evig tid. Da husket med ett de sørgende kvinnene Jesu ord, og kimen til et usvikelig håp ble lagt i deres hjerte. I disse smittetider gir det mening å si at denne sjelens smitte er redningen vi lever med og til slutt dør med.

Vi snakker om et levende håp. Det gjør vi fordi vårt håp er basert på en person som lever. Dette understrekes ved gravkanten når vi overlater våre døde til graven: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu oppstandelse fra de døde.» (1. Pet. 1,3)

Jesu oppstandelse er virkelig vår håp. Så grensesprengende og kraftfull er han vi håper på at døden ikke kunne holde på ham. Selv døden måtte gi fra seg han som er liv og gir liv. Den har mistet sin brodd ved Jesu oppstandelse. Vår siste fiende er beseiret og kan ikke holde på oss. Det er vårt håp.

Det er verdt å merke seg at døden omtales som den siste fiende. Formidabel, ja, i det som virker å ende i et ugjenkallelig tap for oss alle. Men den er beseiret som den siste av våre fiender. Underforstått i dette, ligger tanken om at livet har mange fiender. Dødskreftene gjør seg gjeldende på mange plan i våre liv. Det innebærer at vi ikke kan være ensidig opptatt av den siste kampen. Det er kamper underveis. Og håpet omfatter også disse.

Paulus sier i Rom. 14,9 at Kristus døde og ble levende igjen for å være Herre over både levende og døde. Dette gjenspeiler en grunnleggende forståelse han legger for dagen i sine skrifter. Det handler om Kristus som den altomfattende, og det starter allerede her og nå. I Kristus er det ingen forskjell, ikke på mann og kvinne, jøde eller greker, eller kan vi også si, levende og døde. Hans herredømme omfatter oss alle.

Da blir håpet noe vi lever med til enhver tid. Alt som truer livet møtes med det samme håpet. Jesu oppstandelse er forvandlingskraften vi lever i og som vi bærer med oss som vårt bidrag til håp om endring både for oss selv og andre. Et slikt håp blir autentisk og livsnært, på ingen måter livsfjernt.

Nelson Mandela er en av de største i vår levetid. Han ble behandlet på en måte som lett kunne gjort ham hard og bitter. Men mange år uberettighet i fengsel ble tvert imot hans foredling til å bli en leder og et forbilde av enormt format. Og håpet var fundamentalt i hans forming. Fra fengselet på Robben Island skrev han til sin kone: «Husk at håp er et mektig våpen når alt annet er tapt.»

Da handler det om noe annet enn våpenmakt og den sterkestes rett. Undertrykkelsen er aldri langt unna når det er våpnene som skal rå. Men der håpet får fylle hjertene, er det i stand til å skape en gjennomtrengende forvandling at et helt annet kaliber. For det gode håpet er på lag med livet. Det beseirer sine fiender ikke ved å legge dem under seg men ved å vise seg sannere og mer livsbestandig.

Håpet er virkelig ikke avlyst. For Kristus er oppstått. Han er sannelig den oppstandne. Og vi får følge ham på oppstandelsens vei, veien til forvandling og livets seier.

Preken: Ola Westad, prest i Centralkirken

Musikk: Kåre Øgreid