Preken: Bli i meg, så blir jeg i dere!
Joh 15, 1-8
Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
Jesus er en mester i å bruke bilder, gjerne hverdagslige bilder som var gjenkjennelige for de som hørte ham. I Johannes 15 holder han sin avskjedstale til disiplene. Her møter vi den oppstandne Jesus og lytter til det han delte med sine disipler den siste kvelden de var sammen. Avskjedstalen er en enhet av bilder, som alle handler om fellesskapet mellom Jesus og Gud, mellom Jesus og disiplene og disiplene seg imellom. Det er vanskelig å tenke seg et tettere fellesskap enn det han beskriver med bildet av vintreet og greinene.
Bildet om stammen og greinene illustrerer hvor avgjørende forbindelsen mellom Jesus og disiplene er. Greinene er avhengig av å være forent med stammen. En grein som faller av eller knekker vil miste den avgjørende tilførselen av liv. Forbindelsen med stammen er betingelsen for blomstring, vekst og frukt. Kristen spiritualitet er aldri fritt flytende og svevende, den er festet til Jesus og retter seg mot han. For våre liv betyr det at vi ikke gjøre noen ting alene og at Gud i siste instans er ansvarlig. Vårt første og siste kall er å bli i ham, noe som utrykkes hele 8 ganger i denne tekstens 8 vers.
Å bli i Jesus er ikke en passiv stillstand. En frisk grein gjennomgår store forandringer gjennom vekst og modning, foredling og innhøsting. Det som om vinteren ser stusselig og bart ut, forblir ikke stusselig og bart når våren kommer. Naturens prosess fortsetter og trærne bærer frukt på ny. Teksten sier ikke så mye om hvilken frukt vi som greiner skal bære, men vi vet det likevel. Nytt mot til motløse kristne, nytt håp til menigheter der resignasjonen rår, forsoning av fiendskap mellom slektninger og nasjoner, engasjement i arbeidet for fattige og nødlidende, ny giv i barne- og ungdomsarbeid, de gode og varme møtene mellom mennesker. Gode ting skjer når mennesker lever i livsforbindelse med Jesus.
Når Jesus dør og står opp igjen skjer det noe med det fellesskapet han hadde med disiplene. Det utvides. Det brer seg ut. Nord, sør, øst, vest. Når han snakker om fellesskap, er det ikke snakk om et fellesskap av likesinnede, fellesskap av folk som liker hverandre, fellesskap av folk som mener det samme. Han snakker ikke en gang om kirka. Han snakker om det store fellesskapet av alle og alt som er skapt. Vi er skapt til hverandre, til å høre til hverandre, bry oss om og bære hverandre. Vi er ikke mange små vintrær, hvor Jesus er stammen på hvert enkelt. Vi er ett vintre. Greiner på én stamme. Sammen og uløselig forent med hverandre. Utfordringen er å forstå at vi også hører sammen med de vi ikke liker, de vi er uenige med, de som ikke ligner på oss. Forstå at vi tilhører hverandre.
Av og til kan dette føles som en oppgave som er to nummer for stor. Av og til kan det være forlokkende å kun omgås mennesker man liker og er enig med. Av og til er det fristende å stå i det som er trygt og kjent. Men jeg tror at det skjer ting i det man bryter med det som er forlokkende og fristende. Jeg tror at det er da vi bærer frukt.
Og når dette føles for stort eller skremmende, så må vi minne hverandre på at den næringen og styrken vi trenger den har vi allerede. Den får vi fra stammen. Når vi blir i Jesus får vi næring, får vi styrke til å bære hverandre, får vi mot til å gjøre våre fellesskap stadig større. Mot til å hele tiden ta imot hverandre, kjente og ukjente, i ord og i handling.
Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er skrevet av Maria Pedersen-Mong, prest i Centralkirken.
Hør også «Livet vant, dets navn er Jesus» spilt av musiker i Centralkirken, Kåre Øgreid: