Preken: Din rikssak, Jesus – min største herlighet

Skrevet av Ola Westad, prest i Centralkirken

Matteus 28, 16-20

Teksten for denne Treenighetssøndag er den vi kjenner som Misjonsbefalingen. Den oppstandne Kristus har gitt sin kirke et mandat vi har oppfattet som en befaling. Det gode i dette er at vi skjønner alvoret i Jesu utsagn. Men vi skal heller ikke underslå at en oppfatning om befaling kan ha en iboende imperialisme i seg. Det er i alle fall viktig å påpeke at befalingen ligger i å gå. Det vi så går med er ingen befaling, det er en invitasjon.

Da jeg fikk besøke dialogsenteret Tao Fong Shan i Hong Kong for noen år siden, gjorde det inntrykk å bli kjent med historien til Karl Ludvig Reichelt. Han kom til Kina som misjonær for NMS i 1903. Han møtte buddhismen og ble fascinert av dens visdom og praksis. Han delte fellesskap med buddhister og samtalte med dem, og han lærte om meditasjon.

Likevel ble hans opplevelse at de befant seg i to ulike verdener. Hans kristne arbeidsmåte og tilnærming virket fremmedgjørende i den buddhistiske verden han levde i.

Det førte ham inn i en krise. Mens hans var i denne tilstand, var han en gang i et buddhistisk kloster. Etter en natt med lite søvn, går han om morgenen opp på en fjelltopp for å be.

Her på fjelltoppen skjer det noe. Det er som han hører Guds stemme i det Paulus sier på Areopagos: « Gud er ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.»(Ap.gj. 17, 27-28)

Opplevelsen fører til en forandring i hans liv. Han innser at det ikke er han som skal bringe Gud til Kina. Han har allerede satt sine spor i menneskene, kulturen og religionen.

Den Jesus han forkynner er Guds evige skaperord, som Gud har latt lyde over hele verden. Den oppstandne Kristus gjennomstrømmer alt og alle i Guds verden. Han er opphavet, forsoneren og fullenderen for hele verden.

Det ble begynnelsen på en medvandring i en annen kulturell og religiøs ramme. Noe som førte til en fordypning i hans eget liv og hos dem han gikk sammen med.

Utviklingen i Kina førte ham til Hong Kong. Her ble Tao Fong Shan til. Dette ble et senter for dialogmøte mellom mennesker fra ulike tradisjoner.

Stedet drives nå av organisasjonen Areopagos. De driver med religionsdialog og studier av åndelighet slik den møter oss i vår tid.

Reichelt så en sammenheng mellom det kinesiske Tao, som betyr vei, og det kristne Logos. Logos er lyset som lyser for alle mennesker, og det er Ordet som ble menneske i kjøtt og blod. Om denne åpenbaring vitner Johannes: «Vi har sett hans herlighet.» (Joh. 1, 14) Inskripsjonen på Reichelts gravstøtte inneholder foruten hans navn bare dette: «Jeg har sett hans herlighet.»

Jeg har sett hans herlighet. Dette har med påske å gjøre. Men lidelse og død ble ikke umiddelbart gjenkjent som Guds vei. Derfor måtte pinse legges til påske for at vi skulle skjønne. Det er som Paulus skriver: «Det som ikke kom opp i noe menneskehjerte…. det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.» (1 Kor. 2,9-10)

Ved Åndens hjelp kunne Jesu disipler se hans herlighet. Det var denne herlighet Reichelt også fikk se. Det er den herlighet Ånden vil åpenbare for oss også. Erfaringen av en Gud som går inn i den menneskelige erfaring, gjør seg til ett med den og forvandler den i lys av oppstandelsen.

Tao Fang Shan, navnet betyr «Fjellet der Kristusvinden blåser». Den Ånd som blåser dit den vil. Det er et flott navn som illustrerer det som åpenbarte seg i Reichelts hjerte. At Ånden ikke lar seg tøyle eller begrense. Den er pusten som finnes overalt. Den er den eksistensen vi puster i og lever i. David sier: «Hvor skulle jeg gå fra din pust!» (Ps. 139,7) Det handler om det samme som Paulus sa: «Det er i Gud vi lever, beveger oss og er til.»

Det gir lys til den sangen vi har etter Reichelt: «Din rikssak, Jesus, være skal min største herlighet.» Fokuset blir på etterfølgelsen av ham vi tror på. Og han tror jo faktisk også på oss når han ber oss om å gå og gjøre disipler. En disippel er en lærling som tar etter mesterens visdom og praksis. Slik Jesus gikk inn i den menneskelige erfaring for å bringe lys og håp til den, er vi kalt til å gjøre det samme.

Og når vi gjenkjenner dette i andre rammer enn de vi er fortrolige med, blir det bare med og understreker at den altomfattende Gud er større en rammene vi har gitt ham. Kristusvinden blåser overalt og slik den vil. Den lar seg ikke fange eller kontrollere. Det har da heller aldri vært vår oppgave. Vår tjeneste består i å følge Jesus på en måte som gjør oss troverdige som hans venner i verden.

Hør også salmen «Din rikssak Jesus være skal» spilt av Kåre Øgreid, musiker i Centralkirken: