Preken: En annerledes fastetid

Skrevet av Ola Westad, prest i Centralkirken

Vi står sammen i en verdensomspennende dugnad i øyeblikket for å få bukt med noe som truer oss alle. Myndigheter over hele verden innfører restriksjoner på hvordan menneskelig samkvem skal være i denne krisetid.

Det er en underlig situasjon vi befinner oss i. Men det er godt å se at vi er i stand til å ta den innover oss. Det er ingen sterke protester mot tiltakene som iverksettes. Tvert imot virker det som de mottas med aksept for at de er nødvendige med det trusselbilde som omgir oss.

Alle de drastiske tiltakene som settes ut i livet gjør også at denne fastetiden får en ekstra dimensjon. Vi pålegges en avsondring som handler om å vise solidaritet og omsorg for utsatte grupper. En slik faste må vi tenke er i tråd med den barmhjertige Guds hjerte og den nådige medfølelse Jesus viste gjennom hele sitt liv.

Derfor må denne solidaritetstanken få overskygge det savnet som den begrensede virksomheten fører til. Gode vaner og trygg forutsigbarhet er noe vi setter pris på. Nå er det mye av dette som forstyrres. Men vi vet at det skjer med en god hensikt, og da blir aksepteringen av det en viktig reaksjon fra vår side.

Faste handler om bevissthet om at det er noe som er mer viktig enn andre ting. I en krisetid ser det ut til at vi skjønnet dette. Det er godt å se at næringsledere og arbeidstagere står sammen i disse dager. Politikere skjønner også behovet av å utvise den største mulige enighet for å bevare roen og tryggheten i landet. Kulturlivet og idretten viser den samme forståelse.

Kirkene tar også utfordringen på alvor ved å stenge de aktiviteter som samler mange mennesker på ett sted. Kirkehus som ellers ville vært naturlige samlingssteder i en krisetid, får ikke denne muligheten akkurat nå. Det er både uvant og rart. Samtidig gir også det en anledning til å overveie hva det er å være kirke og hvordan troen påvirker livet vårt.

Kirke handler om fellesskap. Kirken synliggjøres ved at mennesker samles og forenes i bønn og søken og diakonal og utadrettet handling. I større og mindre fellesskap møtes vi fordi det betyr noe for oss. I Centralkirken har vi formulert denne betydningen i tre kjerneord: tro, trivsel og tilhørighet.

Nå er gode arenaer for å møtes i denne rammeforståelsen stengt for oss. Lyrikeren Tor Jonsson har skrevet: «Nærast er du når du er borte.» Med det beskriver han et forhold av allmenn karakter. At det er i sitt fravær at noe går opp for oss i sin store betydning. Enten det gjelder kjæresten som har dratt av sted. Eller ektefellen som er død. Eller som i landet nå når vi ikke møtes på skoler, arbeidsplasser, sport- eller kultursaktiviteter.

Kirken som møtested blir en del av den samme mekanisme av savn. Og det kan være et nyttig savn å kjenne på. Det gir oss mulighet til å la det synke inn hva fellesskap med andre som tror betyr for oss. Økt bevisstgjøring rundt våre gode vaner vil fundamentere oss enda sterkere i dem.

Så går det an å spørre seg hva tro, trivsel og tilhørighet kan bety når vi ikke lenger kan møtes. Trivselen med å møte kjente og kjære blir skadelidende. Troen og tilhørigheten rammes ikke på samme måte. Troen som relasjon vil fremdelses være sterkt fremtredende. Følelsen av å være forbundet med Gud og mennesker er som en bunnplanke i troens liv. Det er for oss den gode begrunnelse for å vise solidaritet, både nå og i en normalsituasjon for landet.

Tilhørigheten til det fellesskap som Centralkirken utgjør har i øyeblikket fysiske restriksjoner. Men vi skal prøve å ivareta denne dimensjonen, blant annet ved slike utsendelser som du nå leser. En annen mulighet som åpner seg når dagene blir roligere, er å bruke litt mer tid til å ringe. De fleste kommer sikkert på noen de tenker ville sette pris på å få en telefon.

Faste er en tid av bevisstgjøring. Det er en tid for å tenke gjennom hva som betyr noe for oss og gi det rom i livet vårt. I år er vi mot vår vilje ført inn i en ganske annerledes fastetid. Når denne fasten tar fra oss så mye, byr det samtidig på en unik mulighet. Saktere og stillere dager er ikke å forakte. Det er slike som gis oss nå. Vi tar imot dem slik vi tar imot alle dager, med en åpen holdning overfor ham som gir oss hver dag.

Jeg runder av med å henvise til en av Bibelens salmer, 31, 16: «Mine tider er i din hånd, fri meg fra fiender som jager meg!» Det er en trygghet i en slik bekjennelse og bønn som er godt å ta med seg i en usikker tid. Om aldri så usikker, er også dette en tid som Gud holder i sin hånd. Vi tror på en Gud som er større enn alt og som favner både lys og mørke. Det gir håp til vår bønn om vern når dagene er onde.

Nåde og fred være med oss alle, i den barmhjertige Guds navn.