Preken: Et varmt hjerte

Av Ola Westad, prest i Centralkirken

24 mai 1738 skriver John Wesley i sin dagbok at han meget motvillig gikk til et møte i Aldersgate Street i London. Der var det en som leste fra Luthers fortale til Romerbrevet.

«Omtrent kvart på ni, mens han beskrev den forandring som Gud gjør i hjertet ved troen på Kristus, kjente jeg at mitt hjerte ble forunderlig varmt.»

Wesley skriver videre at han følte han stolte på Kristus og ham alene til sin frelse. Det ble ble gitt ham en visshet om at hans synder var tatt bort.

Det er en mann på 35 år som gjør sine dagboksnotater fra det som ble en avgjørende kveld for ham. Hans liv kan nesten sies å ha vært en eneste lang søken. Han var prestesønn med en streng kristen oppdragelse. Han hadde studert teologi ved universitetet i Oxford for å bli prest. Men troen slet han med. Han tvilte ikke på Guds eksistens, men han visste ikke hvordan han skulle få fred i sitt indre og hvile i en trygg tro.

Men da det livsforvandlende møtet skjer, kommer det når han minst aner det. Det er overraskelsens Gud som er på ferde. Og det han gjør etterlater ingen tvil om at det er han.

Den motvilligheten Wesley har med som bakteppe for sin Aldersgateopplevelse, fremhever Guds nåde i den. Gud er ikke avhengig av noe utenom seg selv. Han kan komme når vi minst venter det. Eller sagt på en annen måte: Før vi har tenkt på ham, har han tenkt på oss.

Da er vi inne på noe som skulle bli en bærebjelke i metodistisk teologi. Vi kaller det forutgående nåde. Det som handler om at Gud er den første handlende. Han er den første årsak. Og når vi kommer så langt at vi gir en respons, skjer det på grunnlag av hans istandsettende nåde.

Det er ikke Wesley som skapte uttrykket forutgående nåde. Men han lot det bli en viktig del av den teologi han utformet, og i dag er nådesbegrepet et kjennetegn på metodistisk teologi og gjennomsyrer hele tenkningen. Det er på dette grunnlag vi peker på den livsforvandlende mulighet i et møte med Gud.

Selve erfaringen Wesley gjør denne kvelden er at hans hjerte gjennomstrømmes av varme. Det er en indre kjærlighetsflamme som fyller ham, og det er noe mye mer enn en god følelse som dukker opp. Han fylles med en tillit og visshet som han aldri har kjent før.

I et øyeblikk opplever han det som han alltid har lengtet etter. Han ble gitt en fred for at han hørte Gud til. Det var ikke lenger noe som skilte ham fra Gud. Guds nåde åpenbart i Jesus fremsto som sterkere enn det som skapte avstand.

Dette hjerteforholdet til Gud kom til å bli et annet kjennetegn på metodistisk teologi. Wesley vektla hele sitt liv at det er den indre forvandlingen som er det avgjørende. Han advarte mot et skinn av gudfryktighet. Det hjalp lite med et ytre skall av kristelighet om ikke hjertet var med på det. Derfor var han mindre opphengt i læresetninger enn med hjerteforholdet: «Om ditt hjerte er som mitt, så rekk meg din hånd», er et av hans kjente utsagn.

Wesley forkynte det han kalte en hjertereligion. En tro som kan erfares og som skaper forvandling, men en forvandling som kommer innenfra. Tre år før sin erfaring i Aldersgate street, hadde han sittet ved farens dødsleie og hørt ham si: «Det indre vitnesbyrd, min sønn, det indre vitnesbyrd, det er beviset, det største beviset på kristen tro.» På det tidspunktet skjønte han ikke omfanget av farens utsagn. Tre år senere kom det til ham som en gave.

Det han opplevde den dagen, er det Jesus gir løfte om i bibelteksten vi har lest fra Johannes. Om Talsmannen som skal vitne om ham. Den hellige ånd gis oss som gave for å bekrefte vårt tilhørighet hos Gud. Troens visshet er noe skjørt som ikke er opp til oss å skape. Det er en nådesgave som vi får ta imot fordi det er en som vitner om den i oss.

Dette Åndens vitnesbyrd, som lar oss hvile i forvissningen om at vi er Guds elskede barn, er en gave som fyller hjertet med glede og takknemlighet. Det er denne gaven som i neste omgang gjør også oss til vitner. Åndens vitnesbyrd blir en frigjørende kraft i våre liv. Den gjør oss til Åndens medarbeidere i det å løfte fram mulighetene i alt det Jesus er for oss og hele verden. Jesu liv, hans død og oppstandelse, fremstår som vårt håp både for det som er og det som kommer.

Og hele tiden er det nåden som bærer alt. For forvandlingens mulighet kan bare komme til oss som gave. Av dette lærer vi ydmykhet. Trøsterikt er det også, når vi skjønner at det ikke er vi som bærer troen, men at den bærer oss.

Hør også Charles Wesleys salme, spilt av Kåre Øgreid: