Preken: Fred være med dere!

Skrevet av Maria Pedersen-Mong, prest i Centralkirken

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere!” Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: ”Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere” Så åndet han på dem og sa ”Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt”.

 Joh 20, 19-23

Påsken er utvilsomt hjertet i kirkeåret. Det alt annet peker mot. De andre delene av kirkeåret må innrette seg etter når påsken inntreffer. Men det er pinsen som til slutt fullbyrder påsken – de to kan ikke skilles fra hverandre. Til syvende og sist er ikke pinsen en egen høytid. Den er påskens besegling.

I likhet med påsken har også pinsen sin historiske bakgrunn i den jødiske tradisjonen. Jødene feirer påske om våren til minne om utgangen fra Egypt. Men friheten fra slaveriet var bare begynnelsen på folkets frigjøring. Folket har unnsluppet faraos hær, men går i livsfare gjennom den brennhete ørkenen. Den virkelige frigjøringen ligger fremdeles foran dem.

Jødene feirer pinse, forsommerens innhøstingsfest, til minne om Sinai-åpenbaringen. Da Gud inngikk en kjærlighetspakt med sitt folk, og folket fikk ta i mot Toraen. Dette skjedde 7 uker etter påske.

På hebraisk kalles pinsefesten shauvot, flertallsformen av ordet uke. Ordet pinse kommer fra det greske pentekosté, som betyr ”den femtiende”, i betydningen den femtiende dagen etter påske. Både det hebraiske og det greske navnet på denne høytiden sier noe om den samme tidsperioden. Den ene griper fatt i antall dager, den andre i antall uker mellom påske og pinse. Begge navnene framhever pinsen som påskens mål. De to høytidene utgjør en enhet: det er ikke mulig å tenke seg den ene uten den andre.

Når Jesus dør og står opp igjen i påsken skjer det noe omveltende. Livet seirer over døden. Kjærligheten seirer over hatet. Men prosjektet er ikke ferdig der.

I dagens tekst leser vi om at disiplene er redde. At de låser dørene og holder seg inne, i frykt for jødene. Plutselig dukker Jesus opp midt iblant dem med de kjente og kjære ordene ”Fred være med dere!”. Midt i krisens tid kommer Jesus til sine venner og forvandler fare til fred.

Når Den hellige ånd gis disiplene på pinsedag, gis den ikke bare til disiplene – den gis til alle, både de som var før disiplene og de som skulle komme etter. Oss. Ånden ble ikke funnet opp på pinsedag. Guds ånd svevde over vannene lenge før det første menneske vandret på jorden. Ved sin ånd har Gud satt sin signatur på historien, fra første til siste dag. Men pinsen betyr at ånden på en spesiell måte ble gitt til alle Jesu etterfølgere. Den hellige ånd skal minne oss på Jesu ord og kalle oss til tro på ham. Sammen med ånden får disiplene også noen nøkler. Fra nå av har vi en Kirke. Fra nå av skal vi dele og spre evangeliet.

Når Jesus dør og står opp igjen i påsken får vi ta del i evig liv. Når ånden gis på pinsedag får vi ta del i fellesskapet. Det samme fellesskapet med Jesus som disiplene hadde.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Deg å få skode (spilt av Kåre Øgreid, musiker i Centralkirken):