Preken: Frokost med Jesus
Skrevet av Thor Willy Ruud Hansen, lokalpredikant i Centralkirken
Joh.21, 1-14
I denne beretningen møter Jesus igjen 7 av disiplene etter sin oppstandelse. Johannes er den eneste av evangelistene som beskriver hendelsen. Blant evangelienes beretninger om Jesu møter med disiplene etter oppstandelsen er det bare denne som finner sted i Galilea, ennskjønt Matteus gjengir et løfte fra Jesus om å møte disiplene nettopp der (Matt.26, 32). Om det er dette løftet fra Jesus som gjør at disiplene nå befinner seg i Galilea, forteller ikke Johannes. Gjennom årene har noen tenkt og trodd at disiplene snarere hadde vendt hjem for å ha noe å leve av – de var jo tross alt fiskere, de fleste av dem. Forskjellen er viktig – hadde de dratt hjem i påvente av at Jesus skulle oppfylle løftet om å møte dem der, eller var de rådville i forhold til hva de nå skulle ta seg til? Jesus hadde vist seg for dem som den oppstandne, men i evangelistenes framstilling av disse hendingene hadde han ikke blitt værende hos dem hele tiden. Hva var planen, egentlig? De hadde vandret med Jesus i 3 år, det var ikke mange dager i løpet av den tiden som ikke hadde vært fylt av Jesus nærvær og undervisning. Nå var det som om det var et stort, tomt hull i livene deres. Hva skulle de gjøre for å fylle hullet?
Det var på natten man fisket i Tiberiassjøen. Peter var en handlingens mann og var den som tok initiativet til å dra ut og fiske. Da hadde de i hvert fall noe å fylle tiden med, og mat og inntekt kunne det kanskje bli. De andre fulgte ham. Men natten gikk med tomme garn. De var sikkert trøtte og slitne, utvilsomt sultne, og kanskje aldri så lite irriterte på Peter som hadde funnet på dette. Kanskje drar du kjensel på lignende opplevelser i eget liv? Du har jobbet og stått i, og så ble det ikke noe ut av innsatsen. Alt virker forgjeves. Hva galt har du gjort?
Da morgenen grydde var disiplene ikke langt fra land – bare litt over 100 meter. På stranden ser de en skikkelse, men de kjenner ham ikke. Han roper til dem og spør om det er slik at de ikke har noe å spise. Ordbruken i originalteksten er så vidt jeg forstår slik at den som spør allerede vet at svaret er nei. I den siste norske Bibeloversettelsen har man valgt å oversette tiltaleformen Jesus bruker med «barna mine», men man kunne visst like gjerne valgt å la Jesus si «Har dere ikke noe å spise, gutter?». På tross av ordvalget skjønner disiplene fortsatt ikke hvem mannen på stranden er. Likevel følger de hans råd om å kaste ut garnet sitt på styrbord side av båten. Kanskje tenker de at han ser noe i sjøen fra der han står, og som de ikke selv er i stand til å se. Kanskje tenker de – vi har prøvd alt annet, vi kan jo like gjerne prøve dette også. Ett kast fra eller til med garnet spiller vel ikke så stor rolle? Og utrolig nok – der finner og fanger de fisk i så store mengder at garnet er nær ved å revne.
Da skjønner Johannes hvem de har med å gjøre og sier til Peter: «Det er Herren.» Peter har jobbet med lite klær på – kanskje var han naken for at ikke klærne skulle komme i veien for redskapene – men slik vil han ikke møte Jesus. Han får på seg noe tøy, kaster seg i sjøen og skynder seg i land. De andre kommer etter med båt, garn og fiskefangst.
Og der på stranda er Jesus i ferd med å lage frokost til vennene sine. Akkurat som da han før påskemåltidet gikk inn i tjenerens rolle og vasket disiplenes støvete føtter, går han nå inn i frokostkokkens rolle, har tent et bål og steker fisk og brød på glørne. Evangelisten forteller ikke noe om hvor Jesus hadde fått fisken og brødene fra – kanskje tenkte Johannes at for Herren som hadde mettet de 5000 med utgangspunkt i en liten gutts matpakke, var vel dette hans minste kunst. Og likevel ber Jesus dem om å bringe Ham noen av de fiskene de selv hadde fanget. Det er som om Han vil si – «Det dere bringer til fellesskapet med meg er også viktig. Kom og sett dere her ved varmen, jeg vet dere er sultne og trøtte etter nattens strev, la oss dele både fellesskapet, samtalen og det vi har å spise med hverandre.«
Jesus kommer til oss i mange skikkelser – av og til, ja kanskje ofte, forstår vi ikke at det er Jesus som er blant oss. Evangelieberetningene forteller at Jesus etter oppstandelsen var annerledes på måter som gjorde at hans venner og disipler ikke uten videre erkjente at det var Herren de møtte – Maria Magdalena trodde hun møtte gartneren ved graven, disiplene på vei til Emmaus fikk først åpnede øyne da Han brøt brødet med dem. Et tilsvarende mysterium finner vi i Jesu møte med disiplene ved Tiberiassjøen – det er først når beskjeden fra den ukjente på stranden fører til at det som syntes å være en bortkastet natt i båten forandres til en fangst av ubegripelige dimensjoner at «skjellene faller fra øynene». Det er når Jesus taler til oss og handler med oss at mysterienes forheng trekkes til side og vi skal se Ham som Han er, Herren som er vår tjener og som ber oss om å være tjenere for andre.
Vi strever rett som det er med mangt og meget, både i våre personlige liv og i vårt kirkelige arbeid. I overført betydning kaster vi både garn, nøter og snører i vannet for å fiske mennesker for vår Mester, men fangsten er begrenset. Jesus ser at vi strever og blir slitne. Da roper Han til oss fra stranden, veileder oss og vil dele måltid og samvær med oss. Vi er alle velkomne til å dele frokost med Herren.
Bønn:
Jesus, du møter meg i strandkanten av mitt liv. Du godtar meg som jeg er, du oppmuntrer meg og du ber meg til et rikt måltid. Ernær meg med ditt Ord, varm meg ved din kjærlighets ild, og la meg i dag få mulighet til å dele Din næring og Din kjærlighet med mennesker som jeg møter. Amen.