Preken: Palmesøndag

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: ”Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!”. Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: ”Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole”.

 Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: ”Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham”. Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: ”Herre, vi vil gjerne se Jesus”. Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: ”Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt”.

Johannes 12, 12-24

 I dag skulle vi vært samlet til det, som for mange, er et av årets høydepunkt i kirken. Årets påskespill. En gjennomgang av påskeuken fra begynnelse til slutt. Fra inntoget i Jerusalem til kvinnene ved den tomme graven. Fra ”Hosianna, Davids sønn” til ”Deg være ære”. For mange av oss blir det liksom ikke påske uten.

I disse tider kan vi kanskje kjenne en snikende følelse av at påsken er avlyst i år. Vi får ikke gjøre de tingene vi vanligvis gjør i påsken. Påskespill i kirken. Reise på fjellet med venner. Dra hjem på besøk til familie. Plutselig ser alle dagene like ut. Samme kan det være om det er påske eller ikke.

Men påsken kommer uansett, selv om den sannsynligvis ser noe annerledes ut enn den pleier.

Palmesøndag i seg selv får kanskje ikke nok oppmerksomhet i påskespillet vårt. Selv om den starter det hele er det kanskje påskens seirende budskap vi sitter igjen med når det er ferdig. Palmesøndag er også en festdag, men det er en festdag med sterke undertoner. Vi vet hva det er som venter Jesus i dagene som kommer. Vi vet at Jesus vet hva det er som venter ham.

På palmesøndag rir Jesus inn i Jerusalem på et esel. Folket som har møtt opp hilser ham med jubelrop og palmegreiner. Det er oppløftende stemning i Jerusalem denne dagen. Jesus har vandret lenge rundt sammen med disiplene sine. Han har helbredet syke, kalt døde ut av graven og fortalt om Gud på en helt ny måte. Selv om han flere ganger har fortalt disiplene at han skal lide og dø i Jerusalem, er de nå på vei til byen for å feire påske.

For den observante lytter, eller for oss som har hørt historien mange ganger før, er det kanskje tydelig det som skjer. Når Jesus rir inn i Jerusalem på palmesøndag oppfyller han profeten Sakarjas ord om annerledes-kongen som skulle komme, ridende på et esel med et budskap om fred.

Fordi vi vet hva som er i vente er det også tydelig for oss hva Jesus mener når han ved flere anledninger har hintet til sin egen død og oppstandelse.

Men for de som faktisk var der gir ikke dette seg selv. Dette er første gang de ser Jesus som konge, men de har ingen anelse om hvilken konge han faktisk skal vise seg å være. Det er en optimisme og et håp hos folket som hadde møtt opp. Og selv om optimismen i aller høyeste grad er berettiget, må det ha vært en kræsjlanding når de på langfredag ser kongen henge på korset. Og hvordan var det da på påskedag?

Påsken er en følelsesmessig berg- og dalbane, som kristne til alle tider har fått tatt del i. Det er jubel og glede. Det er sorg og lidelse. Og det er jubel og glede igjen.

Kanskje er dette er tiden for å faktisk leve med påskens dager. Kanskje er vi gitt en mulighet til å dykke ned i disse dagene, se særegenhetene og utforske dybden og bredden. Leve med hver og av dagene og de forskjellige sinnsstemningene. Bruke uken nettopp til å leve i spennet mellom inntoget i Jerusalem og kvinnene ved den tomme graven. I spennet mellom ”Hosianna, Davids sønn” og ”Deg være ære”.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Prekenen er skrevet av prest i Centralkirken, Maria Pedersen-Mong, salmen spilles av musikker i Centralkirken, Kåre Øgreid.