Preken: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne»

Preken skrevet av prest i Centralkirken, Maria Pedersen-Mong

Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: ”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!” Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety.  

Men engelen sa til henne: ”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme”

Maria sa til engelen: ”Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?” Engelen svarte: ”Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sin gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingenting er umulig for Gud”

Da sa Maria: ”Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt” Så forlot engelen henne.

Luk 1, 26-38

Vi er i fastetiden. Selv om alt kanskje føles som unntakstilstand er vi faktisk fremdeles i fastetiden, fremdeles på vei mot Jerusalem. Søndagen vi har foran oss er også et slags unntak – midt i fastetidens dunkle belysning dukker Maria budskapsdag opp. En gledens dag. Maria får et usedvanlig besøk – en engel forteller henne at hun skal bli mor. At hun skal føde Guds sønn.

Gud trengte ikke Maria. Gud kunne selvsagt ha ordnet det selv, men uansett om det var mulig er det ikke sånn Gud fungerer. Selv om det er Gud alene som frelser oss, lar han mange andre spille aktive og viktige roller. Den viktigste av dem er kanskje Maria. For uten Maria hadde ikke Gud blitt menneske. Gud henvender seg til et helt vanlig menneske når han setter i gang sin store frelsesplan. Gud valgte et helt vanlig, sårbart menneske.

Maria, med sine egne forestillinger om hvordan livet skulle være, tok oppdraget fra Gud med rakest mulig rygg. Hun lot sine egne forestillinger ligge, fordi hun visste at Gud hadde en større plan for henne. Når Maria sier ja til Gud viser hun en urokkelige tro på at Gud vet best. En urokkelige tillit. En tillit som var så stor at hun ga avkall på alt hun hadde foran seg, alt som kunne blitt hennes liv. Maria gir et bekreftende ja med hele seg når hun sier ”Jeg er Herrens tjenestekvinne, la det skje med meg som du har sagt”.

Som kirke snakker vi ofte om det å være i tjeneste for Gud. Vi skal kle oss i medmenneskelighet og nestekjærlighet. Vi skal stå opp for de svake i samfunnet og slå hardt ned på urettferdighet. Vi skal spre evangeliet, i ord og handling. Det er plutselig ikke så enkelt lenger. Når vi ikke kan møtes til gudstjeneste, til arbeidsmøter for misjonsmessa eller til tacotweens må vi finne en ny måte å være fellesskap på. En ny måte å være i tjeneste for Gud på.

Nå handler alt om å prøve å skape nærhet på distanse. Det er ikke like enkelt når man er vant til nærhet i fellesskap, vant til å bli møtt med et varmt smil og et håndtrykk når man kommer til kirken. Men det er ikke kirkebygget som gjør oss til fellesskap. Det er vissheten om at kjennskap og vennskap overlever avstand, det er møtene på sosiale medier, en telefon, en sms, og det er vår felles tro på Jesus Kristus, som binder oss sammen og gjør oss til fellesskap. Og alt dette har vi fremdeles med oss, selv om håndtrykkene og klemmene uteblir.

Vi kler oss fremdeles i medmenneskelighet og nestekjærlighet. Kanskje til og med mer enn før, når vi holder oss hjemme av hensyn til de svakeste blant oss. Vi står fremdeles opp for de svake i samfunnet og slår hardt ned på urettferdighet, når vi lar være å hamstre og holder en meters avstand på butikken. Jeg tenker at det i aller høyeste grad også er tjeneste i det.

Vi står med begge beina plantet i en tid der vi ikke lenger har noe kontroll. Vi er ikke vant til det. Alt vi kan gjøre er å stole på at de som styrer landet vårt tar de riktige avgjørelsene. Aldri har Marias ”la det skje meg som du har sagt” vært mer treffende. Kanskje vi må lære oss å slippe kontrollen, bli sårbare og la noen andre ta styringen. Kanskje finnes det også hvile i det? At det ikke er noe vi får gjort, at vi må stole på de rundt oss.

Midt i denne underlige tiden kommer Maria til oss fra en annen tid, og blir et eksempel på en ny innfallsvinkel til livet. Hun er et forbilde på det motet som må til for å slippe kontrollen og ha tillit til Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.