Preken: Seierskrans som ikke visner
Skrevet av Ola Westad, prest i Centralkirken
1 kor 9, 24-27
Paulus var en multikulturell person. Det er ikke uten grunn at han kom til å bli hedningenes apostel. Han hadde gode forutsetninger for å bli det. Han var jøde, akkurat som Jesus. Han var av fariseerfamilie og hadde selv studert og funnet sin plass blant de strengeste fariseere. På den annen side hadde han vokst opp utenfor Israel. Han kom fra Tarsus i Lilleasia, på vestkysten av dagens Tyrkia. Det betydde at gresk språk og kultur, som gjennomsyret det romerske riket, var noe han behersket godt.
Nå var det likevel ikke uten videre gitt at Paulus skulle bli den store bidragsyter til å ta den kristne tro utover sin jødiske arne. Som ung, idealistisk fariseer hadde han ikke mye til overs for den nye trosinspirasjonen som vokste fram i kjølvannet av nasareeren Jesus. Han anså den tvert imot som en trussel mot jødisk ortodoksi og ga sitt sterke bidrag til å bekjempe den. Han gikk så langt som til å bifalle drap på tilhengere av den såkalte «Veien», og han gjorde en iherdig innsats for å identifisere de som bekjente Jesunavnet og få dem kastet i fengsel.
Dette pågikk inntil han selv fikk en åpenbaring av Jesus. Denne hendelsen er gjengitt på livaktig vis i Bibelen på grunnlag av hans egen fortelling. Dette møtet rett utenfor Damaskus førte til en radikal endring i hans liv. Han var overbevist om at han hadde sett den oppstandne Kristus, og fra den tid ble han en svoren tilhenger av ham.
Og fra nå fikk han bruk for hele sin erfaringsbakgrunn i den oppgave som ventet ham. For han var overbevist om at han hadde fått et oppdrag til å bringe den kristne tro ut i en universell sammenheng. Det vokste fram hos ham en Kristusforståelse med uendelige linjer. Disse linjene førte han tilbake til før verdens skapelse og fram til fullbyrdelsen av den frelse som skulle ende med at alt blir underlagt Kristus, for at Gud skal være alt i alle.
Paulus kom altså til å bli sentral i utformingen av kirkens teologi ut fra et universelt perspektiv. Dette var han da også villig til å kjempe for. Sin idealisme og besluttsomhet brukte han nå på en annerledes og mere byggende måte. Nå var det ikke lenger snakk om makt og tvang. Nå var det gjennom overbevisende argumentasjon han førte sin kamp. Slik han gjorde overfor Peter, som ble ansett som lederen blant de kristne. Da Peter ikke viste seg konsistent nok i synet på evangeliets universelle karakter, var det Paulus som konfronterte ham og satte skapet på plass. Jesus var ikke for noen. Han var for alle.
Paulus fant sin livsoppgave i presentajonen av Jesus som Guds salvede, Kristus som var før alt og som fullender alt. Og som et bilde på den tankegang som styrer ham bruker han de populære idrettslekene på stadion. På denne langstrakte, smale arenaen utfoldet datidens idrettshelter seg til folkets forlystelse. Men det var en pris å kjempe om, og bare den som vant kunne løfte seierskransen over hodet og ta imot hyllesten som vinner.
Paulus brukte et bilde som folk forsto. Og bildet holder seg like godt i vår sportsinteresserte tid. Alle forstår at det kreves noe for å vinne når mange gode utøvere stiller til start. Treningen må være rikelig og riktig. I tillegg gjelder det å være godt forberedt på alle måter for å kunne yte maksimalt akkurat når det trengs. For seierskransen deles bare ut til én.
Det er intensiteten og besluttsomheten Paulus vil understreke. Villigheten til å ofre noe for å vinne noe annet. Han viste selv med hele sitt liv at dette var noe han var villig til. Han skriver et annet sted til sin unge medarbeider, Timoteus: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg.» (2 Tim. 4,8)
Paulus bruker seg selv som eksempel til etterfølgelse. Han blir et forbilde for oss i å stå for noe. Men egentlig handler det om mye mer enn bare å stå for noe. For det gjorde han virkelig også som nidkjær fariseer. Det fikk de erfare på kroppen som ble oppsøkt og fengslet på grunn av det han sto for. Den Paulus vi kjenner etter Damaskusopplevelsen står ikke i første rekke for «noe», han står for Kristus.
Paulus vil vi skal satse helt og fullt på Jesus. At han er Kristus, den salvede, som Gud har gitt til hele verden, for at verden skal bli frelst ved ham.
Da strekker vi oss etter en seierskrans som aldri visner. Ikke er den heller bare for én som greier å legge alle andre bak seg. Den er for alle. Dette samstemmer med det Jesus sa om at han vil dra alle til seg. Det var dette Paulus oppfattet tydeligere enn noen andre og viet sitt liv til å formidle i sin samtid. Nå er det opp til oss å føre den gode striden videre i vår samtid. I troskap mot Jesus gir vi vårt beste for å bringe håp og trøst ved det navnet som hører hele verden til.