Preken: Sorg og glede

Johannes 16,11-22

Hva hører vi når vanskelige beskjeder formidles til oss? Vi reagerer fort med vantro, for ikke å si fortrenging. Det blir så umulig å ta innover seg at vi helst ikke vil høre. Dette gjennomgående reaksjonsmønsteret er leger og sykepleiere vel kjent med. Av den grunn ønsker de at en pårørende skal være sammen med den som gis en tung beskjed. Realitetene i det som sies oppfattes bedre når to hører sammen.

Det er uansett ikke godt å være alene med meldinger som skaker grunnen man står på. Da er det behov for noen å støtte seg til, selv om også den personen føler seg maktesløs og knust. For det handler ikke om at den ene må være sterk for den andre. Det er noe med å møte det fatale sammen og være i det med hverandre. Svak, redd og skjelvende, men sammen i det.

I bibelteksten er det Jesus som prøver å nå fram til sine venner med det som venter foran dem. Han hadde prøvd tidligere også, men de hadde ikke oppfattet budskapet. Det virker det som de fremdeles ikke gjør. Det er som de ikke ser noen mørke skyer i horisonten. Det ser tvert imot lovende ut. Jesus ble tatt imot som en helt da han ankom høytiden i Jerusalem. Og som hans nærmeste venner kan de sole seg i glansen av sin store venn.

Mange vil ha en bit av ham. Men de står først i køen. Det er de som virkelig kjenner ham og har gitt alt for ham. Det er de som nå sitter til bords sammen med ham og feirer festen som hele folket er opptatt av. Festen til minne om da de ble et folk, på vei til det de hadde drømt om i hundreår med fangenskap. Å få være et folk bosatt i sitt eget land.

Drømmen bar de stadig med seg. Nå var den knyttet til det å bli herrer i eget land igjen. De lengtet etter frihet, etter å bli kvitt okkupasjonsmakten som hadde trengt seg inn på dem. Hele folket delte denne drømmen og lengtet etter Messias som skulle bli deres redning. Men de delte bordfellesskap med ham som hans nære medarbeidere. Hva kunne gå galt nå?

Det måtte være at Jesus falt fra. Men det kunne umulig skje. Han var ung og sterk, en mann i sin beste alder. Han hadde ved så mange anledninger vist sitt enorme potensiale. Det var ingen grunn til å frykte for framtiden. Den så lys og løfterik ut.

For snart to måneder siden levde vi med gode fremtidsutsikter. Det meste gikk på skinner for oss, og det var ingen grunn til å tenke at det skulle bli noen umiddelbar endring på det. Langtidsvarselet så unektelig lyst ut.

Brått ble likevel alt snudd på hodet. Det sikre var plutselig ikke så sikkert lenger. Det trygge og velkjente ble med ett til noe utrygt og uforutsigbart. Først kunne vi knapt tro det. Så ille kunne det vel ikke være, tenkte vi inni oss. Nå vet vi bedre. Vi var kastet inn i en situasjon som fratok oss all kontroll. Den vi for all del ikke vil miste. Om vi så mister alt annet. Men det nyttet ikke å stritte imot. Vi var faktisk ikke herrer over situasjonen lenger.

Var det denne uavvendelige usikkerhet i tilværelsen Jesus prøvde å holde fram for sine venner der de bekymringsløst nøt bordets gleder og de lyse fremtidsutsikter? For det verste scenarioet skulle faktisk bli virkelighet. Han skulle dø fra dem. De skulle bli alene. Deres verden skulle snus på hodet i løpet av noen skjebnetunge timer.

Dette er sorgen i våre livskår. Vi kommer ikke unna den. Så gjerne vi ønsker det og trygler om det. Død skjer. Det uavvendelige skjer. Det som får grunnen under våre føtter til å riste. Det som gjør at vi ikke lenger kontrollerer eget livsløp.

Jesus var underlagt de samme trusler som alle i verden. Fattigdom. Hjemløshet. Baksnakkelse. Direkte motstand. Fengsling og tortur. Død. Han fikk kjenne sorgen og gråte dens tårer.

Han ble også selv årsak til sorg ved å dø fra de som var glad i ham. En mor som hadde diet ham og så ham henge hjelpeløs på korset. Gode venner som han hadde betydd så mye for.

Men, og det er et enormt MEN, Jesus viser oss at sorgen ikke har siste ordet. Oppstandelsen hører også livet til. Der mørket ser ut til å ha senket seg for godt, viser den oppstande seg til nytt håp og fornyet livsmot. Sorgen skal vendes til glede.

Oppstandelsen skjer dog på Guds premisser. Slik blir fortellingen om Jesus et budskap om å legge sitt liv i Guds hender. For å bli veiledet og bevart av han som er barmhjertighet og handler med oss deretter.

Vi erkjenner at det ikke er opp til oss å ha kontroll på alt. Men det betyr ikke at vi er overlatt til oss selv i møte med tilværelsens makter. Den oppstandne er med oss, og ved ham gis oss en nyskapende mulighet ved Guds grenseløse nåde. Mitt i den verden som er vår.

Preken skrevet av prest i Centralkirken, Ola Westad.

 

Hør også salmen “Å, for djup i Jesu kjærleik” innspilt av musiker i Centralkirken, Kåre Øgreid: