Preken: «Stole på hverandre»

Etter en tid med lammende koronakrise i landet, annonserte statsminister Erna Solberg at hun ville tale til et samlet folk via TV. Det er unikt at en statsminister påkaller seg nasjonens oppmerksomhet på denne måten utover sin årlige nyttårstale, men så er vi da også inne i en ganske unik tid for landet. Ja, ikke bare for Norge, men for hele kloden.

Essensen i statsministerens budskap var at nå må vi stå sammen som folk og stole på hverandre. Som hun sa: «Dette er ikke tiden for «jeg», men en tid for «vi»». Kloke ord fra landets øverste leder, og vi må vel si at vi som borgere i stor grad følger hennes budskap. Vi har akseptert de utvidede restriksjonene etter hvert som de har kommet. Det er en allmen forståelse for at de er til det beste for oss alle.

Det er noe fint i det som nå skjer. Når det virkelig røyner på, viser vi både vilje og evne til å stå sammen om det som i øyeblikket oppfattes som det ene nødvendige. Det er Norges helse og trygghet som har det store fokus nå, og da må alt annet vike for dette. Et «jeg» må gi plass for et større «vi», og det er bare sånn det må være. Vi skjønner det. Og vi tilpasser vår hverdag etter det.

Så er det vel også slik for de fleste av oss at vi lengter etter den dagen da alle restriksjonene kan lettes på. Vi ser fram til større bevegelsesfrihet og valgmuligheter igjen. Det skal bli godt å kunne samles med familie og venner og kunne klemme hverandre. Det blir fint når vi igjen kan møtes i alle våre ulike arenaer og ta opp igjen alt det som betyr noe for oss og fyller livet med god mening.

Da er det også naturlig at våre forskjellige stemmer får tilbake en sterkere utpust. Det er ikke det at vi legger lokk på ulikhetene akkurat nå. Men de er ikke fullt så viktige målt opp mot det ene viktige. Når hverdagen normaliseres, er det tid for å lette på lokket og brytes i meningsutveksling og oppfatninger om både det ene og andre. Slik det heldigvis er mulig å gjøre i et åpent og demokratisk samfunn.

Men da, når alle samtaler og diskusjoner tas opp igjen i sin bredde, er det mulig å tenke at denne periodens fokus på det ene nødvendige kan lære oss noe? Kan vår nåværende forståelse av et «vi» større enn et «jeg», tas inn som en enda større forståelse også i en normalsituasjon for landet?

Det er som sagt noe fint med det forenende og samlende som skjer i befolkningen denne våren. Foranledningen er skremmende nok, så slik sett kan vi si at vi har blitt tvunget til det. Vi opptrer omtrent som en truet moskusflokk. Da samles flokken og står skulder ved skulder i ring vendt mot faren. De sterke står ytterst og verner de små og mest sårbare midt i flokken. Ved trussel må moskusene stole på hverandre, men da blir de også nærmest som en ugjennomtrengelig mur.

Det som utspiller seg i Norge, ja, egentlig i hele verden, er en dragning inn mot sentrum av livet. Og det interessante er at vi i dette ser kjerneverdiene i evangeliet bli løftet fram som det ene nødvendige. Og vi må legge til, ikke bare det kristne evangeliet, men alle religioners basisforståelse av hva som betyr noe i menneskelig samkvem.

Hvordan kan vi overføre det som skjer under overhengende fare til en tid av mindre akutt fare? Spørsmålet er av den største betydning for oss. For vi er inne i en tid som kan bli en læretid for økt fokus på det helt sentrale og grunnleggende for hvordan vi lever sammen som fellesskap i Guds verden.

For oss er Jesus den store læremester. Han har vist oss en vei. Det var ikke egoets innsnevrede vei. Jesus satte fellesskapets beste foran sitt eget ve og vel. Paulus gir oss en poetisk skildring av hvordan Jesus gir avkall på å være Gud lik og fornedrer seg til døden, alt for å bli til frelse for hele Guds verden.

Frelse er en stadig pågående prosess i den selvsamme Guds verden. Og vi er alle kalt til å være aktører i denne prosessen. Til det trenger vi åpnede øyne. For å se vårt eget behov av frelse fra alt som holder oss nede i vår menneskelighet. Og for å se at vi har en plass å fylle i et «vi» som er mye større enn et avgrenset «jeg».

Det er å håpe at det gode vi ser utspille seg av samhold og enighet akkurat nå, kan prege vår dialog og våre valgsituasjoner videre framover. At det å stole på hverandre overvinner mistenkeliggjøring og mistro. At vi tross ulike oppfatninger vi har og valg vi foretar, likevel kan tro at vi alle vil det beste. Det er mulig å tenke slik om vi i bunnen er enige om at «vi» er større enn «jeg».

Guds verden er ment for et «vi». Jesus viste oss det. «Når jeg løftes opp, skal jeg dra alle til meg,» sa han. Han snakket om korset. Ved å ta vårt kors opp, går vi inn i det samme utvidede perspektiv. Det handler ikke bare om oss selv, men oss alle.

Preken er skrevet av prest i Centralkirken, Ola Westad

Hør Kåre Øgreid spille «Velsigna band som bind» her: