Skjærtorsdag: Siste vennefest på en stund

På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.
Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv. Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?» Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus. 

Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» 

Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

Matteus 26, 17-30

Skjærtorsdag var siste anledning Jesus hadde til fest med sine nærmeste venner. Påskemåltidet ble tilberedt på tradisjonelt vis, og stemningen var god rundt bordet. De spiste og drakk med glede. Inntil Jesus legger en demper på den gode stemningen ved å begynne å snakke om adskillelse. Da var det som et mørke senket seg over den lystige forsamlingen. Ganske brått og uventet skiftet kvelden karakter.

Det er noe lignende en hel verden har opplevd de siste ukene. Fra et øyeblikk til et annet er det som alt er snudd på hodet. Hverdagens vante gang ble på kort tid vendt til det ugjenkjennelige. Billedlig talt må vi kunne si at festen fikk en brå slutt.

I en nedstengt tid kan heldigvis våre ledere oppmuntre oss til å holde ut alle restriksjonene i påvente av bedre tider igjen. Det vil gå over, sier de. Ting vil normaliseres tilbake til det gjenkjennelige.

Det er helt i tråd med det Jesus også gjorde under den siste vennefesten. Han beroliget dem med at det til tross for en tid med adskillelse skulle komme en tid for forening igjen. Da ville det atter bli naturlig med fest og glede. Alt skulle bli som før, tenkte de kanskje da.

Men skulle det egentlig det? Det er ikke slik vi leser det i beretningene om hva som virkelig skjedde. For i realiteten var de alle ganske forandret da de møttes igjen. De hadde da gjennomlevd en krise av død og usikkerhet, sorg og tvil og bunnløs anger. Det satte så sterkt preg på dem at de fremstår helt annerledes enn før. Og mest av alle gjelder det midtpunktet i venneflokken, Jesus selv. Han er totalt forvandlet da de møter ham. I en slik grad at de først ikke er i stand til å kjenne ham igjen.

Akkurat det med Jesus kan vi komme tilbake til i refleksjonen rundt hans oppstandelse fra de døde om noen dager. Nå kan vi forfølge tanken om vennenes forandring. For dagene med adskillelse og deres nedstengelse av det vante og trygge, gjorde noe fundamentalt med dem. Det var mye å bearbeide fra det som hadde skjedd da festen ble avbrutt til den kunne gjenopptas.

Det var ikke gjort i en håndvending heller. De trengte tid for å lande helt i seg selv i den nye situasjonen. Men sakte og sikkert gjorde de det. Og da fremsto de tryggere og stødigere enn noensinne før. Den store krisen hadde blitt deres livs store mulighet.

Dette er verdt å ta med seg når festbremsene er dratt til i hele verdenssamfunnet. Når de slippes opp igjen, og alt vender tilbake til det vante, er da alt som før, eller har noe blitt annerledes?

Ved å leve så strippet som vi gjør i øyeblikket, gis vi en mulighet til å gjennomtenke de gode og mindre gode sidene ved det vi anser som en normal hverdag. For i all sin annerledeshet er dagene vi gjennomlever bedre på lag med natur og miljø enn vi har vent oss til. Det er også en tid som letter det generelle jaget som hverdagen så lett fanger oss i. Det ville være bra om vi ikke helt glemte dette i alt det velkjente, gode som åpnes for oss litt om litt.

Vi lengter etter at vi kan komme sammen igjen og gjenoppta gleden ved å kunne omgås i alle våre sammenhenger, i kirke og samfunn. Det er et stort savn i den nåværende adskillelse, og det er verdt en fest når den opphører.

Men inkludert i bønnene vi ber i en tøff tid, lever også bønnen om at vi må våge forvandlingens mulighet som ligger i krisetiden. Det er ikke akkurat den letteste bønnen å be. Den er i slekt med det som står i en sang «Den vanskeligste bønnen å be med ærlig sinn, er bønnen: La din vilje skje.»

Fra den avbrutte festen tok Jesus med seg vennene sine ut i natten. Det var en natt for å be. «Bli her og våk med meg», sa han til dem. Det viste seg å ikke være lett for dem. Men til slutt er Jesus selv klar. Han er rede til å gå inn i krisens makspunkt. Han gjorde det i tillit til sin himmelske Far. Den tilliten bevarte han inn i døden.

Jesu grunnleggende tillit til Gud er vår vei når tiden er tøff. Og den samme tilliten skal bevare oss når dagene blir lettere og mer normale. Da skal ikke det tunge knuse oss, og heller ikke det lettere fange oss. Det får vi be om. Og når vi ikke helt greier å være i bønnen, er det godt å vite at det er én som gjør det. Selv om han ber oss om støtte i bønnen, er det til syvende og sist vi som er avhengige av hans støtte i vår bønn.

Preken skrevet av Ola Westad, prest i Centralkirken.