Preken første søndag i advent, ved Ola Westad.
Lukas 4,16-22a
På vei inn i advent er vi nok en gang preget av sterke
restriksjoner på sosial aktivitet. Etter en høst som nesten begynte å oppleves
tilnærmet normal, ble vi satt tilbake til vårens strenge koronaregime.
Når vi da leser i bibelteksten at Jesus gikk til synagogen
slik han pleide på sabbaten, slår det oss hvor annerledes det blir når vi ikke
kan gjøre som vi vil. For mange har en rytme for livet der også kirken har en
viktig plass. Hyppigheten varierer, men mange er innom i en noenlunde jevn
rytme. På gudstjenester, formiddagstreff, grupper av ulike slag, og det
oppleves som et savn når alt dette blir borte.
Det er et nytt kirkeår som innledes på søndag. Det skjer
uten kirkegang og den fest det er å møtes første søndag i advent. Da skulle vi
vært sammen og delt de flotte adventtekstene, synge de tradisjonsrike
adventssalmene og begynne innbæringen av alle figurene som gjennom advent skal
finne sin plass i den fine julekrybben...